For hva er det å dø annet enn å stå naken i vinden og smelte sammen med solen. Sitat Kahlil Gibran
Jeg har ikke en lengsel etter å dø, eller et ønske om å dø. Til tross for det så har jeg alltid hatt en undring over livet og en lengsel etter å slippe å leve. Motstridende…? ja, absolutt.
Døden er kun et øyeblikk. Den lille overgangen til….? til hva?
Vi har to alternativer. Enten er det ingenting, eller så er det noe.
Jeg er ikke så opptatt av hva det er. Det jeg føler på er at kroppen er et stengsel. Jeg savner frihet. Jeg har prøvd å definere hva slags frihet jeg savner. Det er ting ved livet som i alle år har gjort meg frustrert og deprimert. Jeg føler en trang til å bryte ut av noe, men vet ikke helt hva jeg vil bryte meg ut av og til hva ….bortsett fra at kroppen klemmer meg inne. Jeg kan i perioder finne ting ved livet som jeg føler klemmer friheten min, men egentlig er mitt savn etter frihet et resultat av at kroppen føles som et fengsel.
Når noen snakker om at man føler seg innestengt i en kropp er det nærliggende for mange å tro at det er snakk om feil kjønn i feil kropp. Det er ikke det jeg kjenner på. Min identitet er riktig, jeg er meg og jeg føler meg hel. Men jeg klemmes inne.
Så hva kan det lille øyeblikket døden gjøre for meg? Jeg vet ikke? Jeg vet like lite som alle andre. Jeg vet bare at enten så kan jeg slippe fri ved at jeg ikke er mer. Det er slutt. Eller det er noe annet som forhåpentligvis gjør at jeg er fri? Slik at jeg kan “puste” og bevege meg uten å kjenne kroppens og livets begrensning.
Er det egentlig frihet som kommer med dødens øyeblikk? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg lengter etter det. Hvis det jeg føler på er ufrihet, hvordan vet jeg at det er ufrihet når jeg ikke vet hva frihet er? (Eller vet jeg det?) Jeg lengter etter noe jeg faktisk ikke vet hva er. Jeg har kun en idé om hva frihet er, og til tross for det så er det dette som har opptatt meg mest i livet.
Min lengsel etter frihet har resultert i et ganske sært ønske. Ønsket i seg selv er ikke sært, det er bakgrunnen for ønsket. Den dagen jeg ikke er mer så vil jeg kremeres. Deretter skal asken spres med vinden. Jeg har ikke et ønske om å begraves, for meg blir det enda et fengsel. Jeg vet det er lite logisk. Jeg er da død, hvorfor skal jeg da bry meg med det? Jeg orker bare ikke tanken på at det skal skje.
Jeg håper det er lenge til det skjer, men inntil den dagen det skjer så vil jeg hele tiden fortsatt kjenne en lengsel etter friheten.
Jeg har gitt opp tanken på å leve som en eremitt, og å fjerne meg fra alt som klemmer meg, alt det som begrenser meg. Det er ikke fysisk mulig å fjerne meg fra det så lenge jeg lever. Jeg jobber med å akseptere at det er slik…
