Jeg hadde sitteplass, helt inntil vinduet. Det var varmt og bussen var tettpakket med den menneskelige rase. Det hadde vært kaos en tid, på hjemmebane. Et av barna var syke og jeg forsto ikke hva som var problemet. Legebesøk hadde ikke gitt resultater jeg var særlig fornøyd med. Alt vi fikk av svar var det jeg tror er blitt fastlegers mantra; Dette går over, om et par dager så er du bedre. Dagene gikk og det ble ikke bedre, det ble bare verre. Legevakta åpnet sine dører noe motvillig og svaret var lite oppløftende: Hva vil dere at vi skal gjøre?
Etter hvert som dagene gikk så måtte jeg innse at dette var mer enn bare “dette-går-over”, “du-må-spise-frokost”, “husk-matpakka”, “begynn-å-trene”-problem. Til slutt så lurte jeg på hva som måtte til for å få dette barnet inn på et sykehus. Ville det hjelpe å få hysterisk anfall? burde jeg begynne å gråte hos legen? skulle jeg være streng og forlange at mitt barn ble lagt inn…? hva skulle til for å få frem konstruktive handlinger i det norske helsesystemet?
Mens jeg satt på bussen, i denne enormt tette mengden med mennesker, så kom panikken, skrekken og frykten krypende opp bena. Det var en kulde og følelsesløshet som nesten lammet meg. Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde, for der og da kom det ingen ny informasjon til meg, det var bare at jeg innså plutselig at mitt lille barn faktisk er alvorlig syk. Jeg ble sint, rasende, på leger som ikke ser lenger enn barn som burde trent mer, spist bedre, oppsøkt psykolog, alt annet enn at her kan det faktisk være noe annet enn et livsstilsproblem.
Jeg ble en grizzlybjørn i kvinnelig format som passer på avkommet. Det er vel det frykten og redselen gjør med meg. Jeg løper ikke vekk i panikk, jeg stirret frykten i hvitøyet og fant frem boksehanskene. Og boksehanskene kom godt med i møte med leger på sykehuset som etter 2 minutters prat hadde funnet diagnosen: psykiske problemer, oppsøk en psykolog.
Jeg er fascinert over hva denne situasjonen gjorde med hodet, pusten og blikket. Det ble ryddet vei i hodet og jeg ble klar som vinterdagen, som skinnende sol mot hvit snø. Pusten fikk en ny rytme, en fast pust, dyp og sterk. Og blikket var fast. Jeg krevde svar, lot meg ikke avfeie av leger hvis eneste oppgave er å rydde plass og få til gode statistikker på antall sykehusdøgn pr pasient.
Det har gitt resultater på enkelte områder, meg det er fortsatt en kamp mot systemet som kun vil telle penger. Men innimellom all motstand så finnes mennesker som er genuint interessert i mennesket og egentlig ikke bryr seg om statistikk. Det er de jeg jakter på.
Jeg har en bok med meg hele tiden. Jeg har en ide om at jeg får det bedre hvis jeg slapper av med å lese. Men boken slites ned av transport-grunner og ikke på grunn av aktiv lesing. Jeg føler at jeg har mistet noe på veien som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal finne tilbake til. Jeg er nok fortsatt en grizzlybjørn, men i dvale. Kampen er ikke over, den er muligens bare i startfasen.
Et barn er fortsatt syk, men en lege har nettopp gitt oss håp om at det finnes et svar. Dessverre så er det ikke et slikt svar vi hadde håpet på, det er uansett et svar og det gir oss mulighet til å være konkrete og løsningsorienterte.
Sterkt å lese..! Så godt du finner fram til leger som hører på og tar på alvor!
Har selv et barn som er mye sykt og har vært hanglete i snart ett år. Legene tar blodprøver, finner ingenting og påstår alt er bra. Trening og kosthold er tipset her og… Føler jeg stanger huet i veggen, samtidig som angsten griper tak i meg fordi ungen min ikke er frisk. Det er verre enn at jeg selv er syk.
Enig med Lothiane; Sterkt! Og godt skrevet! Ta vare på hverandre!
Måtte lese gjennom en gang til. Og håper du klarer å være grizzlymamma nok for barnet ditt helt til hun er frisk. Og at du har noen du kan slippe å være det for, slik at kreftene rekker så lenge de må. Klem.
Sterkt. Jeg håper at bjørnemamma ikke gir seg og at dere iallfall finner (har funnet?) svar. Det er så utrolig mye som kan gjøres, letes, veier som kan prøves – bare man har (riktig) diagnose å forholde seg til.
Tusen takk for hyggelige kommentarer
Det betyr mye!
Vi leter fortsatt. Det er virkelig som å lete etter nåla i en høystakk. Vi har de siste månedene begynt å lære å leve med det nye uidentifiserte som plager kroppen hennes. Nå som vi forstår mekanismene så kan vi hindre at hun blir sykere ved å legge til rette hverdagen. Det har vært et år med mange utfordringer og omveltninger. Utfordringene står fortsatt i kø, men kanskje er vi heldig å få et svar i løpet av året. Det er utrolig hvor mye et svar betyr for å få ro. Vi kjenner jo mekanismene nå, men uansett betyr det mye å kunne sette et navn på det som herjer med hennes kropp.