Humanistene har omfavnet begrepet Fri tanke. De sender ut magasinet Fri tanke og de har nettstedet http://www.fritanke.no.
Selve begrepet fri tanke har helt klart en magneteffekt på meg. Jeg er opptatt av menneskets frie tanke og egen evne til å gjøre egne meninger. Tenk selv, gjør egne vurderinger, drøft, undersøk, vær undrende, vi må veie for og imot, diskuter, dialog og sist men ikke glem: Vær ikke fordømmende!
Jeg har prøvd å finne en klar definisjon på fri tanke. Noe som allerede var ferdig tenkt og drøvtygd, men det har jeg ikke greid å finne. Jeg må derfor prøve å gjøre egne tanker om dette. Det er forsåvidt i samme gate som jeg er tilhenger av; å tenke selv. Så hva er min frie tanke om hvordan jeg skal definere fri tanke?
Jeg vil linke det opp mot begrepet fri vilje. Definisjonen av fri vilje: Fri vilje beskriver bevisste individers evne til å styre tanker, valg og handlinger uavhengig av naturlige eller overnaturlige faktorer.
Fri tanke bør da være: Fri tanke beskriver bevisste individers evne til å styre tanker uavhengig av naturlige eller overnaturlige faktorer. Ergo: Egne tanker som er basert på egne drøftinger uten påvirkning fra andre.
Det er enklere sagt enn gjort. Vi er alle under stadig påvirkning. Vi påvirkes fra fødsel til død gjennom den nære krets, samfunnet, mediene og de inntrykkene vi får med oss i forbifarten. Alt er med på å forme oss og de prosessene vi er igjennom når vi definerer verden rundt oss og skal finne vår frie tanke.
Fri tanke kommer fra en som har gjort egne reflekterte tanker. De må være drøftet. I en drøfting bør man gjennomgå alle momenter i en sak uten fordommer. Det er her viktig å tenke klare tanker, prøve å se fra alle sider og ta med alle de momenter man finner til drøftingen. I drøftingen vil man som oftest se at verden ikke er så svart/hvit. Det er her man oppdager fargespillet. Det er en prosess i å bli ydmyk. Det er også i denne prosessen man oppdager det som byr en i mot.
Det er nettopp i denne drøftingsprosessen man oppdager egne meninger. Det er nettopp det som er så viktig for å komme frem til sin egen frie tanke.
Et av de viktige momentene i en drøftingsprosess er å ikke være dømmende. Fordøm ikke andre. Ved å fordømme lager man begrensninger for seg selv og man forstyrrer egen drøftingsprosess. Fordømmelser er et av verdens giftstoffer.
Jeg tror faktisk humanistenes intensjon egentlig er at menneskene skal gjøre egne refleksjoner. Hvorfor er de da så fordømmende og ensporet kritisk i en del artikler? Jeg skulle ønske de konsekvent kunne informere saklig, kun skriver om temaer med vinklinger for og i mot og fravær av fordømmende tanker. Fordømmende og kritiske artikler som kun har som mål å overbevise leseren om noe er ikke med på å gi leseren positivt bidrag til egne refleksjoner.
Jeg vil påstå at humanistene i flere av sine artikler faktisk går motsatt vei. De bidrar ikke alltid til leserens frie tanke. Det er faktisk litt trist….
Jeg prøvde å finne selve fundamentet til humanismen. Humanismen er som kjent et tre med mange grener. Men et fellestrekk har de: Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.
Evne til fornuftig tenkning… Fri tanke… Det er noe som ikke stemmer…
