I et samfunn som jeg opplever blir kaldere og kaldere, der temperaturen blant oss som løper til og fra, som haster fra det ene til det andre… er blitt merkbart kjøligere. Jeg tror ikke det er bevisst at vi forholder oss mindre til andre. Jeg tror heller ikke vi er blitt bevisst slemmere. Jeg tror kravene vi utsettes for, både de som kommer utenfra og de som vi lager oss selv er blitt for store.
Vi utsettes for “krav” fra alle kanter. Utseendet er viktig og det er de merkeligste detaljer vi må konsenstrere oss om. Selvfølgelig kan vi velge om vi ønsker å la oss rive med av diverse krav, men hvis kravet fester seg som en norm i befolkningen så er det vanskeligere å velge det bort.
Blir vi syke så passer det samfunnet dårlig. Vi får dårlig samvittighet fordi vi stadig får vite gjennom media at vi er en belastning for samfunnet. Som syke lider vi oss gjennom dagene fordi vi preges av sykdommen og vi misstrives uten den daglige kontakten med kolleger. Kontakten med venner reduseres også som følge av at man orker mindre. Ergo: Som syke får vi dårlig samvittighet og det sosiale nettverket skrumper inn.
På arbeidsplassen blir kravene større, vi må yte mer. Arbeidsoppgaver og krav øker ofte uten at man dermed automatisk øker bemanningen. Å øke bemanningen sitter veldig langt inne. Det stilles krav om kvantitet, kvalitet og effektivitet. I lengden gir det slitasje, vi blir stresset og kroppen blir overbelastet. Vi blir sure, grinete og ser mindre utover oss selv.
Jeg har selv vært og er fortsatt i en slik felle selv. Presset er stort både fra samfunnet, på arbeidsplassen og på hjemmebane. Men for ikke å gå i fella som gjør meg til et “monster”; så prøver jeg hele tiden å fokusere på alle de andre rundt meg som medmennesker. Jeg ønsker å bevare empatien og evnen til å se andre. Ordet medmenneske gir meg et mer positivt bilde av menneskene rundt meg, både kjente og ukjente. Et lite ordskifte i mine tanker som jeg håper gjør meg til et bedre menneske.
I ordet medmennesker ligger tanken: Vi er alle ett!
Jeg ser den ikke helt. Nå jobber ikke jeg, men går på skolen – så jeg merker riktignok ikke det samme presset som du forholdsvis gjør, men allikevel så er det tider jeg merker krysspresset. Jeg tror ikke vi har blitt kjøligere – men tvert imot ærligere. Og om dette er veien det går med ærlighet; so let it be. At sykdom skal komme i vei for sosialiseringen din, kan jeg forstå – men at den skal vedvare, det ser jeg ikke helt hvordan er mulig. Isåfall så kommer det ann på personen som er syk. Jeg tror kanskje ikke at alle har det sånn nemlig. Men du har rett angående det med at når man er syk så får man dårlig samvittighet pga alt maset massemediene kommer – men kanskje det er på tide å slutte å stille seg på bakbena og motsette seg forandrer; og istedenfor bare la seg drive med, og prøve å tilpasse seg?
KShamo: Jeg er nok veldig uenig med deg der. Ærlighet trenger ikke å gjøre samfunnet kjøligere. Det kommer an på type ærlighet. Hvis ærligheten er basert på et negativt syn på samfunnet og menneskene rundt deg så blir samfunnet også kjøligere. Hvis ærligheten er basert på empati og kjærlighet til menneskene så tror jeg samfunnet blir varmere.
Nå må jeg jo bare legge til at jeg ikke er syk. Det er jeg sjelden. Jeg har erfart det å være syk tidligere og har følt på presset. Men jeg kjenner mennesker som sliter veldig med at de ikke greier å jobbe.
En annen ting jeg er helt uenig med deg i er hvordan du mener vi skal tilpasse oss. Det viktigste i et samfunn er faktisk ikke at vi tilpasser oss uten å stille spørsmål. Det beste i et samfunn er alle spørsmålene vi stiller. Det er viktig å stille spørsmåltstegn ved all utvikling. Det verste vi kan gjøre er bare å tilpasse oss. Det gir mennesker med trang til makt en fordel ved at de får fritt spillerom uten at vi stiller de nødvendige spørsmål. Det er også viktig for samfunnets utvikling i sin helhet at vi hele tiden stiller spørsmål.
Hei! Endelig kommer jeg over et friskt pust av et innlegg i dette havet av moteblogger! Dette var underholdende lesing! Veldig enig i det du skriver, og bra at du klarer å holde det relativt positivt (temaet til tross).
Jeg er relativt ny i bloggverden, men har selv en blogg hvor jeg reflekterer litt rundt samfunnet. Ta en titt hvis du er interessert!
Adressen er selvfølgelig:
http://www.trippel-v.blogspot.com
FrkSmebye: Enig i at det er litt for mye moteblogging der ute. Jeg syns motebloggingen er litt vel overfladisk… Jeg vil gjerne gå i dybden på livet.
Usikker på hva KShamo mener; “There’s a point in life when you get tired of chasing everyone and trying to fix everything. But it’s not giving up. It’s realizing that you don’t need certain people and their crap.”
“men kanskje det er på tide å slutte å stille seg på bakbena og motsette seg forandrer; og istedenfor bare la seg drive med, og prøve å tilpasse seg?”
Skal vi gjøre som vi selv ønsker, og stille spørsmål ved det som virker urimelig. Eller bar drive med og tilpasse seg alle andre uten spørsmål. Det enkleste er jo selvfølgelig å gjøre som alle andre, ikke stille spørsmål eller kritisere. Et samfunn der ingen bryr seg om andre enn seg selv, er ikke det kaldt? Bare lurer??
Oj, her var det mye meninger.. Men jeg er enig med deg, Grøftekanten. Det er for mye press rundtom, – både fra oss selv og alle andre. Ofte tror jeg vi faktisk lager oss et press som egentlig ikke er der, nettopp fordi vi på en måte er blitt så vant med at det skal stilles krav i alle bauger og retninger.
Alt var faktisk så meget bedre før….
ochoogseiss: Jeg tenkte det samme
Miss Piggy: Vi er nok de beste/verste til å lage krav til oss selv
Vi innbiller oss sikkert at verden rundt oss har større krav enn de egentlig har, selv om enkelte også har like stort krav til alle rundt seg som de har til seg selv. Ja, huff, dette kan man diskutere i evigheter 
Ja, alt var så meget bedre under krigen
Som min bestemor var truendes til å si. Spesielt hvis kjolelengden min var litt for kort.
Ja, jeg opplever vel også at det er noe der. Noe med et kaldere “klima” mellom folk de siste årene. Mer mistenksomhet. Mistro og misnøye er blitt en folkesport. Noen andre har skylda. Enten fordi de er sjuke, gamle, unge, utlendinger, nordlendinger, bergensere… Og innimellom griper jeg meg selv i å være med i dansen. Men det vil jeg ikke. Odd Børretzen snakkesynger i sangen “Det er ikke sant” fra plata “Kelner”, en tekst som jeg syns fanger noe av dette godt:
Det er ikke sant
at vi er som dyr
som hyler mot dyr med pels i andre gråtoner enn vår egen.
det er ikke sant
at vi knurrer mot skygger på huleveggen
fordi vi er redde for fremmede skygger
for alle dyr er redde for skygger
det er ikke sant at vi sniker oss fram, på vakt, som katter
klare til å slå til mot plutselige farer og lyder
at vi sover på sprang og våkner med åpne kjefter
at vi glefser mot ukjente lukter
at menneskemødre hveser mot andre mødres barn
det er ikke sant at vi ledes som rovdyr, blindt, av drifter og redsler
at vi drives fram av demoner inne i oss, at vi er som ulver som jager i flokk
at vi må hyle når flokken hyler, at vi kan ikke annet for vi er dyr
det er ikke sant
det er ikke sant at vi ledes av redsel for alt som er ukjent – at det er ikke ondskap -
det er redsel – for vi er dyr
og brenner bøker på bål og skriker i kor med røde, gapende munner
mot bleke, skremte fremmede
og skriver PAKIS med svart maling på T-banestasjonene
og gjør vår plikt med hvite, lukkede ansikter og følger ordre og henter skjelvende ofre
og kjører dem vekk i lastebiler og samler dem på politistasjoner
og i idrettshaller og kjellere eller at vi løper i flokk med fakler og stein
gjennom gatene
og knuser vinduer i butikker som eies av jøder JØDE JØDE JØDE
fordi vi er ledet av drifter – eldre enn oss selv
drifter som driver oss for sånn er vi
hylende, redde dyr i flokk
det er ikke sant. Vi er ikke maur eller ulver. Vi er folk.
Vi vil hviske hete ord til hverandre
og lete etter hverandre og kjærtegne hverandre i mørket.
Ulvene hyler i gatene
etterpå står de i glass-skårene og skriker:
DERE ER SOM OSS. VI ER ULVER.
Men
det er ikke sant.
Takk for at du blogger om noe så viktig som dette.
Ståle: Og takk for at du deler teksten til Ole Paus
Jeg har ikke hørt den.