Et ektepar på cirka 50 står ofte og venter på samme trikk som meg. Velkledde, veltalende og har antagelig mange politisk korrekte tanker. Men jeg har oppdaget et lite skår i all denne vellykketheten.
Det gjentar seg hver gang jeg ser de ventende på trikkeholdeplassen. Jeg antar også at det gjentar seg alle de dagene vi ikke tar samme trikk. Ventende på trikken står de veldig pent på trikkeholdeplassen. Men i det trikken nærmer seg begynner posisjoneringen. Det ser ut til å være en uutalt avtale mellom ekteparet. De prøver å “kapre” begge inngangene ved en dør. Hurtig løper de inn og finner en ledig plass.
I dag gjentok det seg igjen, den samme rutinen. Mannen kaster seg foran meg for å kapre den ene siden av døra. Frua står pent ved hans side og er klar til å entre trikken fra den andre siden av døra. De løper opp trappen og har allerede blinket seg ut en plass …de er veldig opptatt av å kapre et spesielt sete. Det er ganske fornøyelig å se på. Jeg smiler litt for meg selv. Humrer innvendig. Går etter og setter meg på en av de mange ledige plassene.
Hadde det vært få ledige plasser kunne man nesten forsvart slik oppførsel. Slik de alltid entrer trikken, på jakt etter to ledige plasser i en nesten tom trikk, er veldig beskrivende for de som to individer i et samfunn. Det er de mot verden. Jeg tror ikke dette kun er i forhold til å kapre et sete på trikken. Jeg vil tro at dette er noe som er gjennomgående i deres liv. I et liv hvor det er viktig at de får først og at de alltid får det de vil ha.
Jeg vil nødig møte de og deres likesinnede i en kaotisk kø i en butikk med “jubelsalg”. Det er kanskje derfor jeg aldri går på slike “jubelsalg”…
Jeg har ved et par anledninger “tatt opp kampen” om “deres” sete. Det har faktisk vært veldig gøy. Jeg har brukt samme teknikk som de, kastet meg foran en av de og løpt inn og tatt “deres” plass. Å se reaksjonen har vært veldig fornøyelig. Men slikt stress for å kapre et sete på en ellers tom trikk er ikke noe jeg gidder å bruke energi på. Jeg kommer uansett med og jeg kommer alltid frem dit jeg ønsker.
De er ganske morsomme å studere selv om de egentlig er et bilde på noe som ikke stemmer i samfunnet vårt. I et samfunn hvor individetets ide om “meg først” er et økende samfunnsproblem.
Hehe, artig observasjon.
Og slik er jo mange – “meg først”.
SendendipityCat: Tusen takk
Det er jo litt trist at det er slik! Hvorfor blir vi slik?
Hehe! Søtt, er det ikke? Jeg har ofte sett lignende tilfeller; tilogmed folk som blir stående og se rådville ut hvis setet “deres” allerede er opptatt når de kommer på bussen. Enkelte ganger begynnre de tilogmed å kjefte og klage over uretten som er begått.
Den verste var vel en dame som forlangte å få sitte på handicap-setene foran i bussen til tross for at de allerede var opptatte av noen sta (heldigvis!) gamliser og en ung mann med gips opp til hoften. Sjåføren foreslo hun kunne sette seg i et av de mange ledige setene, eller vente på neste buss (som på typisk amerikansk vis ikke kom før en halvtime senere).
Men hvorfor folk blir sånn kan jeg ikke forklare. Kanskje de ikke har noe ordentlig å bekymre seg for? Eller de har vokst opp så priviligerte at de tror de har krav på mer enn andre?
hehe, bra observert og beskrevet som alltid. Det er både tragisk og trist, eller kanskje de har det som sin “ting”. Det kan være de har like mye moro av det som du av og til har det med å komkurrere med de?
Marina: Ja, de er veldig sjarmerende og søte på et vis
Type mennesker som du beskriver har jeg også opplevd. Selv har jeg faktisk (i gamle dager) vært litt forfjamset hvis jeg har kommet på en buss og noen har tatt “plassen” min. Det var i en periode da jeg tok aller første buss til jobb og stort sett var alene så tidlig på bussen. Litt trøtt og fjern så ble jeg litt parkert når noen hadde “tatt” plassen “min”. Det gikk fort over og jeg så jo egentlig hvor teit jeg var som hadde fått en slik vane. Noen scene lagde jeg aldri 
For “stakkars” den som “tok” plassen var jo ikke klar over mine sære morgenvaner.
Men det finnes dessverre alt for mange mennesker som har total mangel evne til å se litt bortenfor seg selv. Og det er ikke blitt mindre med årene ser det ut til. Vi har jo mennesker som du påpeker ikke har nok å bekymre seg over, som stadig må ha noe å klage på, irritere seg over etc. Så har vi de som rett og slett er ødelagt i oppveksten etc. Menneskene er også preget av at vi lever i et fryktelig hektisk samfunn som gjør oss blinde for andre enn oss selv. Mange har ikke tid til refleksjoner utover det de må rekke.
ochoogseiss: Takk, takk
Kanskje du har rett. Har ikke tenkt den tanken 
Det er ikke helt utenkelig.
*hahaha* Vet du hva jeg ville gjort?? Jeg ville stått opp bittelitt tidligere en da, tatt spaserturen til stoppet før, gått innpå og satt meg på “deres sete”, bare for å se ansiktene på dem når de bykser innpå ved neste stopp!! *hahaha* Måtte jo bare vært utrolig morsomt!!! Og så ville jeg bare smilt mot dem i det dørene gikk opp og sagt “god morgen”.
En gang så gikk jeg sakte foran mannen inn på trikken
De “løper” jo ganske rakst opp trappen og hurtig finner sine plasser. Men jeg tror min litt trege tur inn på trikken nesten kunne skapt hjerteinfarkt hos de.
Åååå…. de små gleder i hverdagen!
Må innrømme at jeg sjelden gjør sånne ting. Men de to har vært morsomme å erte. Skjønt jeg gjør ikke det lenger. Nå blir de bare studert og jeg koser meg med det.
Finfin observasjon av noen pussige skruer. Og så liker jeg de tankene du gjør deg om dette som et samfunnsfenomen. Er enig, uten at jeg håper det kommer som noen bombe…
Fortsatt god helg!
Ståle: De er stadig til observasjon. Jeg studerer de nærmest daglig. Og det blir ikke mindre interessant. For meg er de blitt selve symbolet på “meg selv først og så min neste hvis det er til mitt eget beste”
Trist egentlig.
God helg til deg også.
Har vært litt lite tilstede her i det siste. Leser, skriver oppgaver og jobber hardt om dagen.