I et samfunn som jeg opplever blir kaldere og kaldere, der temperaturen blant oss som løper til og fra, som haster fra det ene til det andre… er blitt merkbart kjøligere. Jeg tror ikke det er bevisst at vi forholder oss mindre til andre. Jeg tror heller ikke vi er blitt bevisst slemmere. Jeg tror kravene vi utsettes for, både de som kommer utenfra og de som vi lager oss selv er blitt for store.
Vi utsettes for “krav” fra alle kanter. Utseendet er viktig og det er de merkeligste detaljer vi må konsenstrere oss om. Selvfølgelig kan vi velge om vi ønsker å la oss rive med av diverse krav, men hvis kravet fester seg som en norm i befolkningen så er det vanskeligere å velge det bort.
Blir vi syke så passer det samfunnet dårlig. Vi får dårlig samvittighet fordi vi stadig får vite gjennom media at vi er en belastning for samfunnet. Som syke lider vi oss gjennom dagene fordi vi preges av sykdommen og vi misstrives uten den daglige kontakten med kolleger. Kontakten med venner reduseres også som følge av at man orker mindre. Ergo: Som syke får vi dårlig samvittighet og det sosiale nettverket skrumper inn.
På arbeidsplassen blir kravene større, vi må yte mer. Arbeidsoppgaver og krav øker ofte uten at man dermed automatisk øker bemanningen. Å øke bemanningen sitter veldig langt inne. Det stilles krav om kvantitet, kvalitet og effektivitet. I lengden gir det slitasje, vi blir stresset og kroppen blir overbelastet. Vi blir sure, grinete og ser mindre utover oss selv.
Jeg har selv vært og er fortsatt i en slik felle selv. Presset er stort både fra samfunnet, på arbeidsplassen og på hjemmebane. Men for ikke å gå i fella som gjør meg til et “monster”; så prøver jeg hele tiden å fokusere på alle de andre rundt meg som medmennesker. Jeg ønsker å bevare empatien og evnen til å se andre. Ordet medmenneske gir meg et mer positivt bilde av menneskene rundt meg, både kjente og ukjente. Et lite ordskifte i mine tanker som jeg håper gjør meg til et bedre menneske.
I ordet medmennesker ligger tanken: Vi er alle ett!
