Månedlig arkiv: februar 2010

Menneske eller medmenneske?

I et samfunn som jeg opplever blir kaldere og kaldere, der temperaturen blant oss som løper til og fra, som haster fra det ene til det andre… er blitt merkbart kjøligere. Jeg tror ikke det er bevisst at vi forholder oss mindre til andre. Jeg tror heller ikke vi er blitt bevisst slemmere. Jeg tror kravene vi utsettes for, både de som kommer utenfra og de som vi lager oss selv er blitt for store.

Vi utsettes for “krav” fra alle kanter. Utseendet er viktig og det er de merkeligste detaljer vi må konsenstrere oss om. Selvfølgelig kan vi velge om vi ønsker å la oss rive med av diverse krav, men hvis kravet fester seg som en norm i befolkningen så er det vanskeligere å velge det bort.

Blir vi syke så passer det samfunnet dårlig. Vi får dårlig samvittighet fordi vi stadig får vite gjennom media at vi er en belastning for samfunnet. Som syke lider vi oss gjennom dagene fordi vi preges av sykdommen og vi misstrives uten den daglige kontakten med kolleger. Kontakten med venner reduseres også som følge av at man orker mindre. Ergo: Som syke får vi dårlig samvittighet og det sosiale nettverket skrumper inn.

På arbeidsplassen blir kravene større, vi må yte mer. Arbeidsoppgaver og krav øker ofte uten at man dermed automatisk øker bemanningen. Å øke bemanningen sitter veldig langt inne. Det stilles krav om kvantitet, kvalitet og effektivitet. I lengden gir det slitasje, vi blir stresset og kroppen blir overbelastet. Vi blir sure, grinete og ser mindre utover oss selv.

Jeg har selv vært og er fortsatt i en slik felle selv. Presset er stort  både fra samfunnet, på arbeidsplassen og på hjemmebane. Men for ikke å gå i fella som gjør meg til et “monster”; så prøver jeg hele tiden å fokusere på alle de andre rundt meg som medmennesker. Jeg ønsker å bevare empatien og evnen til å se andre. Ordet medmenneske gir meg et mer positivt bilde av menneskene rundt meg, både kjente og ukjente. Et lite ordskifte i mine tanker som jeg håper gjør meg til et bedre menneske.

I ordet medmennesker ligger tanken: Vi er alle ett!

Kampen om alle de ledige plassene på trikken

Et ektepar på cirka 50 står ofte og venter på samme trikk som meg. Velkledde, veltalende og har antagelig mange politisk korrekte tanker. Men jeg har oppdaget et lite skår i all denne vellykketheten.

Det gjentar seg hver gang jeg ser de ventende på trikkeholdeplassen. Jeg antar også at det gjentar seg alle de dagene vi ikke tar samme trikk. Ventende på trikken står de veldig pent på trikkeholdeplassen. Men i det trikken nærmer seg begynner posisjoneringen. Det ser ut til å være en uutalt avtale mellom ekteparet. De prøver å “kapre” begge inngangene ved en dør. Hurtig løper de inn og finner en ledig plass.

I dag gjentok det seg igjen, den samme rutinen. Mannen kaster seg foran meg for å kapre den ene siden av døra. Frua står pent ved hans side og er klar til å entre trikken fra den andre siden av døra. De løper opp trappen og har allerede blinket seg ut en plass …de er veldig opptatt av å kapre et spesielt sete. Det er ganske fornøyelig å se på. Jeg smiler litt for meg selv. Humrer innvendig. Går etter og setter meg på en av de mange ledige plassene.

Hadde det vært få ledige plasser kunne man nesten forsvart slik oppførsel. Slik de alltid entrer trikken, på jakt etter to ledige plasser i en nesten tom trikk, er veldig beskrivende for de som to individer i et samfunn. Det er de mot verden. Jeg tror ikke dette kun er i forhold til å kapre et sete på trikken. Jeg vil tro at dette er noe som er gjennomgående i deres liv. I et liv hvor det er viktig at de får først og at de alltid får det de vil ha. 

Jeg vil nødig møte de og deres likesinnede i en kaotisk kø i en butikk med “jubelsalg”. Det er kanskje derfor jeg aldri går på slike “jubelsalg”…

Jeg har ved et par anledninger “tatt opp kampen” om “deres” sete. Det har faktisk vært veldig gøy. Jeg har brukt samme teknikk som de, kastet meg foran en av de og løpt inn og tatt “deres” plass. Å se reaksjonen har vært veldig fornøyelig. Men slikt stress for å kapre et sete på en ellers tom trikk er ikke noe jeg gidder å bruke energi på. Jeg kommer uansett med og jeg kommer alltid frem dit jeg ønsker.

De er ganske morsomme å studere selv om de egentlig er et bilde på noe som ikke stemmer i samfunnet vårt. I et samfunn hvor individetets ide om “meg først” er et økende samfunnsproblem.

Bingo!? Finnes det fortsatt bingosaler!?

Jeg satt som vanlig på et offentlig transportmiddel på vei hjem til meg og mitt. Jeg har fått en (u)vane å kikke på alle rundt meg hvis jeg ikke sitter dypt begravet i en bok. Litt undrende kikker jeg på menneskene og kjenner på de følelsene og tankene som kommer.

Det satt en dame i 30-årene på et sete rett overfor meg. En dame jeg umiddelbart definerte som mulig beboer av et hjem for psykisk utviklingshemmede like ved der jeg bor. Men hun må være ny der tenkte jeg. For hun har jeg ikke sett før. De jeg stort sett ser er: “Skrika”, hun som ofte hyler og skriker til sine mannlige venner fra samme bokollektiv. “Mumlern” som jeg ofte ser komme gående ut av Narvesen med et par poser med godteri som har stapper inn i den store jakka han alltid går med. Han mumler alltid veldig fornøyd når han klapper på jakka for å sjekke at godteriposene ligger trygt. “Flaskepellern” som plukker flasker i søppelbøtter og på buss og trikk. Han smiler aldri, ser ned og virker veldig sjenert. Jeg antar han har samlet flasker for et ganske stort beløp i løpet av de årene han har holdt på. Til sist er det “Sola” som alltid stråler uansett vær og vind, han hilser på de fleste og temaet er… fotball. Det er bare “Skrika” som greier å få fram et usikkert uttryk i ansiktet hans.

Jeg studerte henne ikke, bare konkluderte uten å tenke stort rundt temaet. Det vil si fram til noe i vesken hennes begynte å lage høy lyd. En ekstremt høy lyd. Jeg hoppet nesten av setet med hjerteinfarkt. Hun tar rolig opp en mobil. Ikke en muskel i ansiktet hennes rører seg. Det må ha vært den kraftigste ringelyden jeg har hørt fra en mobil. Hørselsskade var noe som ramlet ned i tankene mine. Hun svarer og man kan ikke unngå å høre hva hun sier for hun mer eller mindre skriker inn i mobilen. Jeg blir litt usikker for jeg vil egentlig ikke høre på andres mobilsamtaler. Jeg prøver å fokusere andre steder for ikke å se på henne med oppsperrede forskrekkede øyne. Men det er helt umulig. Jeg blir på en måte sugd inn i mobilsamtalen, ordene trenger inn i hodet mitt. De tvinger seg forbi øregangen og hammern og fanges opp av de små hårene der inne som registrerer lyder og som brutalt tvinger ordene inn i hodet.

Det jeg etter hvert må innrømme for meg selv er at hun ikke kan være en del av bokollektivet. Hun virker helt normal. Hvis man ser bort fra at hun faktisk skriker samtalen utover dette offentlige transportmiddelet vi befinner oss på. Det er mange som er på vei hjem på denne tiden. Etter en litt lengre samtale (antagelig virker samtalen veldig lang fordi jeg ønsker hun skal avslutte raskt, men det trekker ut og trekker ut) hvor hun stadig sier at hun ikke kan fordi hun er fryktelig opptatt og snart skal gå av …så kommer hun plutselig inn på dagens avsluttede gjøremål. Hun er fornøyd fordi hun har vunnet 275 kroner på Bingo. Bingo!!!? Har hun brukt dagen (og penger) på å sitte i en bingosal? Finnes det virkelig bingosaler igjen? I mitt navlebeskuende liv, med navlebeskuende tanker, så trodde jeg at Bingo var et tilbakelagt stadium for den norske befolkningen en gang i forrige årtusen.

Moralen er: Jeg må ikke feste lit til alt jeg tenker og tror om verden rundt meg… Jeg tar ofte forskrekkelig feil!

Jeg var uansett lykkelig da jeg endelig kunne gå av og vekk fra de skrikende lydene.