Veien fra erfaring til lærdom er noen ganger litt for lang. Som det å analysere køen ved kassene før man velger kø. Tidspunktet for mine handlerunder er gjerne i tiden rett etter jobb. Halvt i svime prøver jeg å finne varer jeg kan putte i handlekurven. De dagene jeg har vært framsynt og notert ned det jeg trenger på en lapp, så går det relativt smertefritt med hva jeg ender opp med å ta med hjem. Fort ender jeg opp med 4 pakker smør i kjøleskapet fordi jeg ikke har tatt med meg hodet i butikken. Med kurven svinger jeg forbi pensjonistene. I praksis betyr det ofte å endre ruta gjennom butikken eller gå en hyllerad lenger ned for så å gå opp igjen. Jeg skviser meg forbi de eldre som roter i 10 kroners markedshjørnet for så å gå målrettet mot kassene.
Det er flere veier gjennom mål i denne butikken og det er stort sett kø foran hver enkelt av de. Det bor en del pensjonister i området og det gir en rolig atmosfære. Det er sjelden noen som krangler over et par rulatorer. En annen butikk jeg noen ganger handler i møter jeg småbarnsforeldre på dette tidspunktet. De har nettopp hentet den alt for slitne poden i barnehagen. Butikktur er antagelig det de burde slippe nå. Barna er i stor grad opptatt av kjeks- og sjokoladehyllene. Jeg foretrekker pensjonistene. De kaster seg sjelden ned på gulvet og hyler etter drops, is og sjokolade. De eksperimenterer aldri med sin høye C fra inngangen, gjennom butikken og ut den andre enden. Jeg innser at jeg har begynt å trekke på åra og finner pensjonistene langt mer behagelig å ha omgang med. Det er et par år siden mine var så små. Men jeg husker at dette var noe som sjelden gikk inn på meg før. Evnen til å lukke øre og sinn er merkbart svekket. Jeg har det antagelig for behagelig i hverdagen.
Jeg stilte meg bare i en av køene her en dag. Litt i svime og åndsfraværende. En kø er en kø og jeg bare sto der i håp om at jeg plutselig kommer meg fremover og ut av den. Det er her jeg har glemt å bruke erfaringene. Ligg unna enhver kø med pensjonister som har lite i kurven. Det at de har lite i kurven betyr sjelden at det går raskt. Damen foran meg hadde 5 varer. Jeg gjenkjente et par varer fra 10 kroners hjørnet og et par sjokolader fra kurvene med varer som de prøver å kvitte seg med. Sjokolade som neppe er av typen smaker godt og ofte kjøpt. Men de er billige.
Kassamannen bipet varene igjennom. Spurte om hun ville ha en pose. Nei, det trengte hun ikke. Hun hadde nemlig en fin tralle slepende etter seg som hun skulle legge varene sine i. En blå og grønnrutet sak. Det heter vel egentlig ikke en tralle. Jeg takket min skaper for at jeg ikke husket hva det heter. Et tegn på at jeg ikke er i målgruppen for slike hjelpemidler. Den har små hjul og jeg lurte veldig på hvordan hun skulle greie å baksere den bortover fortauet. Etter siste dagers snøfall, som ikke er fjernet, kan det bli en utfordring for en gammel dame. Men hun har vel erfaring antar jeg.
Hun tok opp lommeboken. En slitt sak. Veldig slitt. Den var en gang ny og fin. Men nå er den så slitt så man kan bare ane at det har vært en fin lommebok i skinn. Jeg vurderte å forære henne min egen som fortsatt ser ut som en lommebok. Det så litt stusselig ut. Jeg kjente et bluss av omsorg for damen og ønsket å hjelpe henne. Hun medelte kassamannen at hun ikke hadde nok i kontanter, men tar De kort spurte damen. Kassamannen svarte høflig ja og jeg beundret ham for å greie å holde seg alvorlig. Hun rotet med armen ned i veska. Veska er stor og dyp. Hun rotet ganske kraftig i bunn av veska og dro til slutt opp enda en lommebok. Denne er av nyere dato. Den ser nesten ubrukt ut. Og der har damen bankkortet sitt. Med møysomelig trygghet på det hun skulle gjøre satt hun kortet inn i terminalen. Kassamannen snudde kortet uten et ord for at chip’en skulle stå riktig vei i terminalen. Damen slo inn koden med et behersket alvor og alt var vel.
Selv om det tar tid, laaang tid, så elsker jeg også å stå i kø bak eldre med sine egne rare systemer. Selv om jeg noen ganger går glipp av både en og to trikker hjem. Det er kanskje svaret på hvorfor jeg ikke har lært. Egentlig er det fascinasjonen som drar. Jeg, vi som er litt yndre, er også på vei dit. Vi blir også snart et underlig skue for den yngre fremadstormende generasjonen. Jeg ser fram til å se på den yngre generasjonen og smile mildt og kose meg med min egen langsomhet.
