Månedlig arkiv: januar 2010

Alderdommens langsomhet i en kø

Veien fra erfaring til lærdom er noen ganger litt for lang. Som det å analysere køen ved kassene før man velger kø. Tidspunktet for mine handlerunder er gjerne i tiden rett etter jobb. Halvt i svime prøver jeg å finne varer jeg kan putte i handlekurven. De dagene jeg har vært framsynt og notert ned det jeg trenger på en lapp, så går det relativt smertefritt med hva jeg ender opp med å ta med hjem. Fort ender jeg opp med 4 pakker smør i kjøleskapet fordi jeg ikke har tatt med meg hodet i butikken. Med kurven svinger jeg forbi pensjonistene. I praksis betyr det ofte å endre ruta gjennom butikken eller gå en hyllerad lenger ned for så å gå opp igjen. Jeg skviser meg forbi de eldre som roter i 10 kroners markedshjørnet for så å gå målrettet mot kassene.

Det er flere veier gjennom mål i denne butikken og det er stort sett kø foran hver enkelt av de. Det bor en del pensjonister i området og det gir en rolig atmosfære. Det er sjelden noen som krangler over et par rulatorer. En annen butikk jeg noen ganger handler i møter jeg småbarnsforeldre på dette tidspunktet. De har nettopp hentet den alt for slitne poden i barnehagen. Butikktur er antagelig det de burde slippe nå. Barna er i stor grad opptatt av kjeks- og sjokoladehyllene. Jeg foretrekker pensjonistene. De kaster seg sjelden ned på gulvet og hyler etter drops, is og sjokolade. De eksperimenterer aldri med sin høye C fra inngangen, gjennom butikken og ut den andre enden. Jeg innser at jeg har begynt å trekke på åra og finner pensjonistene langt mer behagelig å ha omgang med. Det er et par år siden mine var så små. Men jeg husker at dette var noe som sjelden gikk inn på meg før. Evnen til å lukke øre og sinn er merkbart svekket. Jeg har det antagelig for behagelig i hverdagen.

Jeg stilte meg bare i en av køene her en dag. Litt i svime og åndsfraværende. En kø er en kø og jeg bare sto der i håp om at jeg plutselig kommer meg fremover og ut av den. Det er her jeg har glemt å bruke erfaringene. Ligg unna enhver kø med pensjonister som har lite i kurven. Det at de har lite i kurven betyr sjelden at det går raskt. Damen foran meg hadde 5 varer. Jeg gjenkjente et par varer fra 10 kroners hjørnet og et par sjokolader fra kurvene med varer som de prøver å kvitte seg med. Sjokolade som neppe er av typen smaker godt og ofte kjøpt. Men de er billige.

Kassamannen bipet varene igjennom. Spurte om hun ville ha en pose. Nei, det trengte hun ikke. Hun hadde nemlig en fin tralle slepende etter seg som hun skulle legge varene sine i. En blå og grønnrutet sak. Det heter vel egentlig ikke en tralle. Jeg takket min skaper for at jeg ikke husket hva det heter. Et tegn på at jeg ikke er i målgruppen for slike hjelpemidler. Den har små hjul og jeg lurte veldig på hvordan hun skulle greie å baksere den bortover fortauet. Etter siste dagers snøfall, som ikke er fjernet, kan det bli en utfordring for en gammel dame. Men hun har vel erfaring antar jeg.

Hun tok opp lommeboken. En slitt sak. Veldig slitt. Den var en gang ny og fin. Men nå er den så slitt så man kan bare ane at det har vært en fin lommebok i skinn. Jeg vurderte å forære henne min egen som fortsatt ser ut som en lommebok. Det så litt stusselig ut. Jeg kjente et bluss av omsorg for damen og ønsket å hjelpe henne. Hun medelte kassamannen at hun ikke hadde nok i kontanter, men tar De kort spurte damen. Kassamannen svarte høflig ja og jeg beundret ham for å greie å holde seg alvorlig. Hun rotet med armen ned i veska. Veska er stor og dyp. Hun rotet ganske kraftig i bunn av veska og dro til slutt opp enda en lommebok. Denne er av nyere dato. Den ser nesten ubrukt ut. Og der har damen bankkortet sitt. Med møysomelig trygghet på det hun skulle gjøre satt hun kortet inn i terminalen. Kassamannen snudde  kortet uten et ord for at chip’en skulle stå riktig vei i terminalen. Damen slo inn koden med et behersket alvor  og alt var vel.

Selv om det tar tid, laaang tid, så elsker jeg også å stå i kø bak eldre med sine egne rare systemer. Selv om jeg noen ganger går glipp av både en og to trikker hjem. Det er kanskje svaret på hvorfor jeg ikke har lært. Egentlig er det fascinasjonen som drar. Jeg, vi som er litt yndre, er også på vei dit. Vi blir også snart et underlig skue for den yngre fremadstormende generasjonen. Jeg ser fram til å se på den yngre generasjonen og smile mildt og kose meg med min egen langsomhet.

Har noen funnet gammel fleinsopp fra i fjor…

eller fikk noen feil sopp i den varme vintersuppen de fikk servert til middag en vakker vinterdag i januar….?

Eller finnes det en annen forklaring på denne nyheten: Jernbaneverket ønsker å hemmeligholde rapporter om jernbaneuhell.

I en tid hvor vi er blitt så glad i ordet meroffentlighet så kremter noen i et hjørne i huset til Jernbaneverket at de helst vil holde rapporter om disse små ubetydelige jernbaneuhellene for seg selv :-)

Nevnte jeg fleinsopp på ville veier? Eller det kan være et snev av rød fluesopp… hvem vet :-) Det er noen riktig tøysekopper som jobber med jernbanen.

Krigsrett?

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.6963690 ….hva med å stille Bush og Blair til ansvar for Irak-krigen?!

At de ikke blir stilt ordentlig til ansvar syns jeg er merkelig. Iraq Inquiry….? Litt sterkere lut må til her tror jeg.

Anus-hva-for-noe?

Jeg vet ikke om jeg er blitt for gammel til å skjønne det, eller om samfunnet vi lever i er for godt. Får vi alt så tilrettelagt og tilpassa så vi må lage oss nye områder med spenning, eller øke spenningsnivået på enkelte områder? Fantasien setter få begrensninger hos noen.

Jeg hørte et ord i forbifarten her en dag som fikk meg til å stoppe opp og se ut som et kjempedigert spørsmålstegn. For meg et nytt ord. For noen, kanskje mange, et vanlig ord. At det kan være et vanlig ord skremmer meg litt. Ikke fordi det kanskje er skummelt eller ekkelt. Eller jo… det var litt ekkelt å høre. Men det var mer det at noen må ha funnet på dette og andre må igjen ha funnet ut at det var lurt.

Anusbleking!

Jeg ser for meg horder av unge mennesker (og noen litt eldre enn unge mennesker som er veldig opptatt av å se “bra” ut også der sola aldri skinner) som får enda en ting å måtte forholde seg til. Mennesker med dårlig selvbilde trenger ikke enda en ide om at de ikke er bra nok når de ikke har bleket anus. Det blir enda en ting for mange å måtte forholde seg til når man innleder forhold. Kvalitetsspørsmål ved innledning av forhold: Bleker du anus? Et viktig spørsmål for noen som har oppdaget at det betyr mye for de at anus har vært igjennom en prosess jeg ikke engang orker å vite noe om.

Egentlig orker jeg ikke å tenke tanken helt ut. Det er for sært, for… for… ekkelt!

Naturens nesedråper

Jeg satt som vanlig, på en trikk, med en bok. En bok skrevet på nynorsk. Jeg elsker bøker skrevet på nynorsk, språket har sin egen musikk og det gjør selve lesingen spennende og jeg forsvinner fort inn i teksten. Normalt lar jeg meg ikke distrahere av andre medpassasjerer. Men lukten greide jeg ikke å overse. Lukten av en pensjonist, en veldig gammel pensjonist. Den samme lukten som alltid strømmet ut av døra til min fars gamle tanter og onkler. Lukten som hang igjen i klærne deres og i møblene. Spesielt sterk var den når min fars gamle tante fikk en klem når vi gikk.

Jeg snudde på hodet for å se hvem som hadde tatt plass ved min side. Det var som jeg trodde en veldig gammel mann. Men nydelige rynker, myk hud. Fingrene hans holdt godt fast om en plastpose som han hadde surret rundt innholdet. Hva er det egentlig med eldre menn og plastposer? Gamle damer har sine vesker, men eldre menn putter ting i en plastpose. Plastposen blir ofte gjenbrukt til det ugjenkjennelige. Min far kjøpte ikke plastposer med mindre han var nødt. En plastpose kunne brukes mange ganger og selv om det ikke var miljøtankegangen som lå til grunn så var det i hvert fall et bidrag i miljøkampen. 

Jeg prøvde å lese videre i boken, men min fascinasjon over denne mannen ved min side var ikke helt over. Jeg snudde meg forsiktig igjen for å se på ham. Litt tilfeldig, som om jeg så meg litt rundt. Da så jeg nesedråpen. En liten nesedråpe hang ned ved nesetippen fra det ene hullet med kanaler langt opp i hodet. Jeg følte plutselig en enorm godhet. Herregud tenkte jeg, denne mannen er så forsiktig og sjenert så han tør ikke tørke nesa si i full offentlighet.

Det var tid for avstigning og jeg la boken ned i veska. Pakket meg inn i varme gevanter. Mannen ga plass så jeg kunne komme ut. Jeg smilte til ham og takket. Han smilte tilbake. Egentlig var det et godt møte med et menneske jeg hverken kjenner eller vet hvem er. At jeg fortsatt har det i meg at jeg kan føle godhet for fremmede var deilig å kjenne på. Det gjorde dagen litt bedre.