Jeg husker i gamle dager; den gang mobilen var noe man slepte rundt på og kun var forebeholdt hastige menn i dress. Det var den gang man stort sett måtte gjette seg til hva folk tenkte på og hvordan de hadde det. Nå som mobilen er allemannseie, noen ganger opptil flere mobiler pr person, så er også samtalene som før var forbeholdt rammen innenfor de fire veggen nå blitt allemannseie.
På trikken pr i dag så slipper man ofte å fundere på hva folk tenker på og hvordan de har det. Opplysningene kommer som perler på snor, og jeg opplever at det er flere og flere som snakker “ut om tinga” på trikken.
I går, på vei hjem, satt jeg ved siden av en ung dame som ….overraskende nok snakket i mobilen. Hun hadde kjærlighetssorg og ham hun gjerne ville være sammen med ville ikke engang snakke med henne. Bak meg sto en middelaldrende dame som, med enda høyere stemme, prøvde å formidle oppskriften på en kaffevariant. Foran meg på setene som står mot hverandre satt 4 ungdommer som tydelig hadde vært på fest i helgen og som også var opptatt av skolesnakk.
Mitt i det hele så prøvde jeg å lese boka mi. Jeg prøvde så godt jeg kunne å konsentrere meg om teksten. Men det var nyttesløst. Stemmene rundt meg var et sammensurium av informasjon som jeg ikke greide å stenge ute. For å overdøve lydene på trikken så virket det som om de alle hevet stemmen litt. Den middelaldrende damen vant på lyd og skjærende stemme, neste i fistel.
Jeg lukket øynene og kjente på vibrasjonene i lydene. Jeg hadde gitt opp å lese og i stedenfor så kjente jeg på de menneskelige impulsene som var rundt meg.
7 Kommentarer
torsdag 20. august 2009 at 11:46
Folk flest forsvinn frå dei som er tett på, snakkar i mobil framfor med sidemannen. Men du og eg, me kjem tilbake til her og no, lyttar og er, framfor å forsvinne i bøkene våre.
torsdag 20. august 2009 at 14:51
Jeg ble nysgjerrig på hvilken bok du ikke leser på bussen pga av støyen fra omgivelsene.
På en måte tolker jeg det som “energi”, og det er jo en god ting. Bøker kan man jo lese hjemme?
fredag 21. august 2009 at 07:36
Avil: Men jeg skulle gjerne forsvunnet i boka der og da
Det var noe med informasjonen som kom fra de rundt meg som egentlig ikke var så interessant…. bortsett fra rent menneskestudieteknisk 
Geir: Boka heter Hersketeknikker. Den omhandler de forskjellige hersketeknikker som brukes aktivt for å få overtaket på medkolleger/familiemedlemmer etc. Hjelp til å gjenkjenne ufine måter å håndtere medmennesker på.
Lyden av mennesker kan man faktisk føle som energi på kroppen. Bølger som vibrerer i luften. Hvis man lukker øynene og bare føler på disse vibrasjonene så kan man etterhvert skille mellom gode og dårlige vibrasjoner. Jeg syns det er en morsom øvelse
tirsdag 25. august 2009 at 11:48
Vet du.. En venninne og jeg satt igår og diskuterte noe liknende. Vi var skjønt enige om at vi var glade vi var ungdom før samfunnet ble spekket av mobiltelefoner, msn, Skype osv.. Greit nok det ikke var så lett å få tak i folk, men da satte man dog mer pris på hverandre når man først var sammen. Private samtaler ble ført mellom 4 øyne og ikke en million som i dag…
Jeg vil tilbake til den “gode” tiden!!!!
onsdag 2. september 2009 at 10:17
Jeg har sluttet å irritere meg over folk som på død og liv skal tute meg full av privat faenskap. I stedet betrakter jeg, kjenner jeg på og tenker gjennom. Det er sant at ting har forandret seg, men å tenke gjennom det og bevitne det er særegent og besnærende.
onsdag 2. september 2009 at 12:47
Miss Piggy: Den private samtale er langt mer givende, den som foregår mellom 4 øyne. Eller i en litt mer “lukket” gruppe. I dag er man i overkant åpen på offentlige steder
Kanskje alt faktisk var “bedre før krigen”. 
Caterina: Irritasjon har ingen god verdi, så det er like greit å legge det fra seg
Det er langt morsommere å studere livet og menneskene som deltar ja 
onsdag 2. september 2009 at 18:32
[...] Grøftekanten har tidligere hatt et lite innlegg om mobiler og hvordan dagens samtaler ikke lenger er private. Det er jo sånn det er blitt. Uansett hvor man er, så er det et menneske rundt en som snakker i mobilen. Og det virker ikke alltid som om folk tenker over at de ikke er alene… Selv har jeg vært bevisst på det selv en stund, men enda mer etter å ha lest innlegget til Grøftekanten. [...]