Jeg satt på trikken med nesa dypt nede i en bok. Jeg var langt inne i historien da en irriterende kroppslig faktor begynte å merkes. En irriterende kløe i halsen. Den forferdelige irriterende kløa som kommer brått og brutalt og som gjør at man ikke greier å la være å hoste. Det føltes som om jeg hadde fått et mikroskopisk støvfnugg i halsen, på høyre side.
Jeg hadde ikke drops i vesken, ikke en eneste tyggegummi var å spore. Det eneste jeg hadde var en gulrotpose. En hendig liten gulrotpose med knaskerøtter. I panikk rev jeg opp plastikken for å finne en gulrot å tygge på som kanskje kunne hindre eksplosjonen av host og tårer. Men jeg rakk det ikke….
Hostingen startet før jeg hadde greid å lirke en gulrot ut gjennom hullet i posen.
Kvinnen som satt på setet ved siden av meg reagerte raskere enn lyset og lynet og spratt opp fra setet og gikk lenger foran i trikken. Først så tenkte jeg ikke veldig over det, det var først når jeg greide å stilne hosten knaskende på knaskerøtter at det gikk opp for meg at hun hadde fått et snev av svineinfluensapanikk 
Der og da fant jeg ut av hvordan jeg kan sikre meg et litt større areale for meg selv på kollektive transportmidler i rusjtiden *hehehe*
2 Kommentarer
onsdag 19. august 2009 at 11:22
Haha, så lurt!!! Det er jo greit å kunne bruke denne panikken til noe positivt, som å bli kvitt innpåslitne folk og for å få større plass rundt seg hvis det er mye folkeliv.
fredag 21. august 2009 at 07:15
Hihi – genialt