Jeg hadde glemt å kjøpe 10 tomater. Veien er kort til butikken så det var ingen panikk å spore. Jeg gikk tilbake, la 10 tomater i en pose og gikk til kassa. Det var en deilig dag med sol. Foran meg i køen sto en dame med en vogn full av matvarer, full som i betydningen “renner over” av mat. Jeg sto bak med mine tomater i en pose, i mitt ikke-stress humør. På vei til kassa vant hun riktig nok “kampen” i køen. Det var tydelig at det var viktig for henne å vinne plassen i køen.
Det var en dame foran henne igjen som snart var ferdig med å betale sine varer. Damen med full handlevogn ser på meg og min pose med tomater. Det var ikke en eneste muskel i ansiktet hennes som rørte på seg. Poden hennes som viste klare tegn på fri oppdragelse, eller også egen oppdragelse, spratt rundt og var høyt og lavt samtidig. Moren på sin side var kun opptatt av at jeg ikke kom før henne i køen.
Jeg kunne spurt henne om jeg kunne komme foran henne fordi jeg kun hadde denne posen med tomater. Men jeg ble så fascinert. …og jeg hadde gooood tid. I dette tilfellet så fikk jeg faktisk veldig god tid. Hun viste så klare tegn på at hun i hennes liv definerer seg alltid først. Og jeg vil også anta at barna hennes aldri gjør feil. Det til tross for at jeg var redd en og annen hylle skulle ramle ned der han spratt frem og tilbake.
Det tok tid å få varene hennes igjennom så jeg fikk med meg et og annet av inntrykk. Til slutt fikk jeg betalt for mine tomater. Kassadamen sendte posen med tomater ned i den luka som var tom, ved siden av damens som fortsatt var overfylt av varer som hun skulle legge i 6 – 7 – 8 poser. Jeg gikk rundt for å plukke opp tomatene. Men sønnens veldige tilstedeværelse var så intens så jeg måtte snike meg bak kassadamen for å få tak i posen derfra.
Det var en fascinerende tur til butikken og jeg fikk et innblikk i en verden jeg egentlig frykter.
På vei hjem ble jeg egentlig litt redd. For det er faktisk dette jeg frykter mest. Mennesker som kun ser seg selv, mennesker som mener de har førsteretten hele tiden og overalt.
6 Kommentarer
lørdag 8. august 2009 at 10:06
Aha….det er altså flere av dem…
*mytterist med egne erfaringer på området*
Sukk.
lørdag 8. august 2009 at 10:11
Monica: Klok av erfaring pleier jeg også å unngå barnehagerushet på ettermiddagen. Da er poden sliten, mor og far er sliten og jeg er sliten… Det er ingen god miks
Da er tålmodigheten på bristepunktet og uante krefter kan komme frem hvis man ikke holder pusten og lukker øynene.
Det er en farlig verden vi lever i
Hverdagsstresset is killing us all slowly and painful.
lørdag 8. august 2009 at 10:17
Og det er ikke tull, engang.
Jeg forsøker, etter beste evne, hver eneste dag, å unngå stresset. Jeg vet ikke om det er alderen, eller at jeg har vært så redd og syk – men jeg takler det dårligere og dårligere. Og så vil jeg ikke kaste bort energien min på slike mennesker som hun du forteller om i posten.
Nå har jeg tid til å velge bort stresset. Og det føles veldig verdifullt.
lørdag 8. august 2009 at 22:49
Jeg kan tenke meg at det finnes ting som kan forklare hvorfor hun opptrådte så ego, men samtidig tenker jeg at nesten uansett hvor sliten/stresset man er, så har man alltid tid til å slippe foran seg ei som kun skal ha en pose tomater.
onsdag 12. august 2009 at 20:52
Du verden så godt at det finnes mennesker som ikke lar seg stresse av slikt. Jeg prøver å tenke på helt andre ting, men det nytter sjelden. Min handlekurv er tilpasset en enmannshusholdning, og derfor veldig sjelden nevneverdig bugnende. I mine beste stunder kan jeg ta meg tid til å filosofere om hvor ulik verden må arte seg for de som fyller to schvære handlekurver flere ganger i uka. I mine dårligste stunder tror jeg at jeg minner mer om tomatene dine. Forholdsvis rund og sprengrød…
Fin hverdagsfundering, Grøftekanten.
onsdag 19. august 2009 at 07:58
Monica: Jeg prøver også hver dag å legge meg på et ikke-stresse-nivå
Ikke alltid lett, men jeg prøver…
Lothiane: Det finnes nok en forklaring, men jeg skjønte at en forklaring kunne ikke brukes: hun var ikke stressa, hun hadde ikke paniske bevegelser der hun la varene på båndet, betalte eller la varene i posene. Men jeg skulle gjerne visst hva som skjedde i hodet på damen… skjønt, kanskje greit å ikke vite
Ståle: Det er ikke alltid jeg er like rolig, noen ganger er jeg sikkert også en skikkelig bitch i butikken
Håper ikke det skjer for ofte, men det kan nok hende.