Byens vibrasjoner

Jeg husker i gamle dager; den gang mobilen var noe man slepte rundt på og kun var forebeholdt hastige menn i dress. Det var den gang man stort sett måtte gjette seg til hva folk tenkte på og hvordan de hadde det. Nå som mobilen er allemannseie, noen ganger opptil flere mobiler pr person, så er også samtalene som før var forbeholdt rammen innenfor de fire veggen nå blitt allemannseie.

På trikken pr i dag så slipper man ofte å fundere på hva folk tenker på og hvordan de har det. Opplysningene kommer som perler på snor, og jeg opplever at det er flere og flere som snakker “ut om tinga” på trikken.

I går, på vei hjem, satt jeg ved siden av en ung dame som ….overraskende nok snakket i mobilen. Hun hadde kjærlighetssorg og ham hun gjerne ville være sammen med ville ikke engang snakke med henne. Bak meg sto en middelaldrende dame som, med enda høyere stemme, prøvde å formidle oppskriften på en kaffevariant. Foran meg på setene som står mot hverandre satt 4 ungdommer som tydelig hadde vært på fest i helgen og som også var opptatt av skolesnakk.

Mitt i det hele så prøvde jeg å lese boka mi. Jeg prøvde så godt jeg kunne å konsentrere meg om teksten. Men det var nyttesløst. Stemmene rundt meg var et sammensurium av informasjon som jeg ikke greide å stenge ute. For å overdøve lydene på trikken så virket det som om de alle hevet stemmen litt. Den middelaldrende damen vant på lyd og skjærende stemme, neste i fistel.

Jeg lukket øynene og kjente på vibrasjonene i lydene. Jeg hadde gitt opp å lese og i stedenfor så kjente jeg på de menneskelige impulsene som var rundt meg.

10 tomater i en pose

Jeg hadde glemt å kjøpe 10 tomater. Veien er kort til butikken så det var ingen panikk å spore. Jeg gikk tilbake, la 10 tomater i en pose og gikk til kassa. Det var en deilig dag med sol. Foran meg i køen sto en dame med en vogn full av matvarer, full som i betydningen “renner over” av mat. Jeg sto bak med mine tomater i en pose, i mitt ikke-stress humør. På vei til kassa vant hun riktig nok “kampen” i køen. Det var tydelig at det var viktig for henne å vinne plassen i køen.

Det var en dame foran henne igjen som snart var ferdig med å betale sine varer. Damen med full handlevogn ser på meg og min pose med tomater. Det var ikke en eneste muskel i ansiktet hennes som rørte på seg. Poden hennes som viste klare tegn på fri oppdragelse, eller også egen oppdragelse, spratt rundt og var høyt og lavt samtidig. Moren på sin side var kun opptatt av at jeg ikke kom før henne i køen.

Jeg kunne spurt henne om jeg kunne komme foran henne fordi jeg kun hadde denne posen med tomater. Men jeg ble så fascinert. …og jeg hadde gooood tid. I dette tilfellet så fikk jeg faktisk veldig god tid. Hun viste så klare tegn på at hun i hennes liv definerer seg alltid først. Og jeg vil også anta at barna hennes aldri gjør feil. Det til tross for at jeg var redd en og annen hylle skulle ramle ned der han spratt frem og tilbake.

Det tok tid å få varene hennes igjennom så jeg fikk med meg et og annet av inntrykk. Til slutt fikk jeg betalt for mine tomater. Kassadamen sendte posen med tomater ned i den luka som var tom, ved siden av damens som fortsatt var overfylt av varer som hun skulle legge i 6 – 7 – 8 poser. Jeg gikk rundt for å plukke opp tomatene. Men sønnens veldige tilstedeværelse var så intens så jeg måtte snike meg bak kassadamen for å få tak i posen derfra.

Det var en fascinerende tur til butikken og jeg fikk et innblikk i en verden jeg egentlig frykter.

På vei hjem ble jeg egentlig litt redd. For det er faktisk dette jeg frykter mest. Mennesker som kun ser seg selv, mennesker som mener de har førsteretten hele tiden og overalt.

Et lite diskre host kanskje?

Tanken hadde ikke slått meg hele helgen. Tanken på svineinfluensaen hadde forsvunnet fra livet mitt totalt. Det var først når jeg passerte kontoret til en kollega, i dag – mandag morgen, at tanken ramlet tilbake igjen i livet mitt. Han virker noe engstelig for å få svineinfluensaen. Her snakker vi ekstremvasking, samtaleemne nr 1 og lettere nervøse rykninger. Og jeg tror nok jeg vil få et langt roligere liv hvis jeg plutselig hoster litt her jeg sitter …hvis han da ikke, pr mail, sender meg hjem, bare sånn i tilfelle det er en svinehost.

Jeg prøver å hente fram redsel for det men har til nå ikke greid å finne fram et snev av det. Blir jeg sjuk så blir jeg sjuk og dauer jeg så dauer jeg.

Men det var en deilig helg uten svineinfluensaprat og tanker. Den var fyllt med utetid. Det var sol, det var blåbær i lange baner og det var lukten av nyslått gress. Og jeg var så heldig å få et glimt av en hakkespette. Hakkespetten var helgens høydare

Jeg sto bøyd over blåbærene, med verkende rygg og blåbær-hender da jeg hørte hekkespetthakking. Og den var så liten. En bitteliten hakkespett. I Donald-bladene er de langt større. Jeg skjønner jeg er blitt villedet av Disney. Og jeg antar at hakkespetten ikke har hørt om svineinfluensaen som er på vei. Burde hakkespetter også få panikk? Kan den smitte over til skogens ville dyr?

Dagens nyheter som ramlet inn i morges på intranett var full av angst for svineinfluensa. Intranettet på jobben våknet til liv etter en lang sommer. Der fikk vi retningslinjer for god hygiene og tips om å ikke klemme kreti og pleti. Og er du sjuk så hold deg hjemme. Den siste der skal jeg nok greie å følge …og den første. Men klemming… vel, jeg klemmer ikke så mye på de ansatte på jobben, men familie og venner… Hmmm… jeg er usikker på om jeg gidder å la hysteriet få innvadere akkurat den delen av mitt liv. Hvor langt skal jeg egentlig la det påvirke meg og mine daglige vaner.

Influensaen kommer uansett. Og dør jeg… ja, så dør jeg Jeg håper bare at det er nok blomster igjen hos blomsterforhandlerne til å legge en kvast på kista, hvis ikke går det helt greit med en grankvist …med en rød sløyfe på.

Imens drikker jeg varm te for å dempe en sårhet som har dukket opp i halsen. Kanskje jeg skal gå til nabomannen og fortelle om min såre hals og hoste litt diskre Hehehe