Den gamle damen er død. Hun døde en uke før jul. Hun ble gammel, veldig gammel. Så jeg har egentlig ventet på det i flere år. Når man har passert 90 så er det kanskje slik at hver dag man får er en ekstra liten gave.
Hun var enke, en datter.
Huset hennes står der veldig tomt. Vinduene er allerede dekket av frost. Veien fra postkassa til døren er denne vinteren helt uten fotspor.
Når jeg passerte huset i morges så var lyset på soverommet tent, det var et skarpt lys. Vinduene var fortsatt dekket med frost, ingen fotspor var å se fra porten til ytterdøren.
Jeg savner henne selv om jeg aldri kjente henne eller snakket med henne. Det er et hus jeg har passert på min vei til jobb i flere år. Jeg så henne ofte ute i hagen der hun stelte sine frukttrær og blomster. Hun hadde egen grønnsakshage som hun høstet fra senest i fjor høst. Krokrygget over markens grøde.
Det blir aldri det samme igjen. En ny familie vil antagelig kjøpe huset, bygge det om, huset og hagen vil bli omgjort til en mer effektiv plett på jord. Hun vil bli savnet og jeg kommer til å savne både henne og alle blomstene. Hun lagde hvert år en deilig flekk på jorden som jeg likte å passere.
Men hun ble gammel, veldig gammel. Jeg lurer på om jeg er like sprek hvis jeg er så heldig å nå hennes alder.
6 Kommentarer
torsdag 8. januar 2009 at 14:08
Er det ikke forunderlig hvordan noen vi aldri har kjent likevel har satt seg litt fast i oss?
Noen har gjort inntrykk, gitt et lite pust av glede eller forundring, noen har vi observert og gjort til en del av vår rutine – noen vi ser på vei til jobb, noen vi kan titte inn til på andre siden av blokka vi bor i, han som feier gata utenfor den lille kiosken sin hver dag vi passerer – av og til tenker jeg at det er ganske rart hvordan mennesker veves sammen; usynlig for hverandre men veldig synlig for hver og en av oss.
Kanskje du var en del av hennes vev også?
torsdag 8. januar 2009 at 20:18
Takk for en fin post!
Den er tankevekkende og fint fortalt.
fredag 9. januar 2009 at 12:55
Egentlig kjente du den gamle damen godt. Du vet jo en masse om henne. Jeg kjenner flere som jeg ikke kjenner så godt…
lørdag 10. januar 2009 at 19:18
Jeg har bodd i et sånt hus, og jeg har kjent en slik dame. Jeg syns det er like vemodig å passere stedet der det fine huset i en liten park lå, og se de fire store eneboligene stå og klø hverandre opp på ryggen.
Den gamle damen var veldig snill og omsorgsfull.
tirsdag 13. januar 2009 at 08:41
Randi: Ja, kanskje hun egentlig så meg også
Jeg føler meg egentlig ganske anonym, noe hun også sikkert følte om seg.
Tordenlill: Tusen takk
Dnort: Man får et ganske bra bilde av mennesker man ofte passerer og får et lite glimt av hver gang. + at man også hører hva andre forteller som kjente henne. Det hjelper
Geir: Godt at det også finnes slike snille gamle damer også, og ikke bare sånn sure Frogner damer og andre som sender morske blikk til ungdommen under 50
tirsdag 13. januar 2009 at 19:39
Dette var en vakker liten hyllest til en dame som hadde satt viktige spor. Pussig hvordan noen blir en del av livet nesten uavhengig av hvor “stor plass” de måtte ta mens andre ikke synes.
Godt å ha deg tilbake, Grøftekanten! Godt nytt år