Hvor har de gjort’a seg, alle heltene mine? Hos Geir leste jeg først innlegget om Kor e alle heltane? en gang og jeg svarte. Så var jeg innom igjen og svarte opp dialogen, og så en tredje gang. Det var først tredje gang at jeg faktisk koblet tanken. Hvem er egentlig mine helter? Har jeg noen i det hele tatt, eller….
Så jeg grublet og jeg tenkte og grublet litt til. Jeg er sjelden rask i avtrekkeren.
Da jeg var mindre så var en av heltene ABBA. Jeg likte best Bjørn men fordi min venninne også likte ham så måtte jeg like Benny. Jeg likte ikke Benny, jeg likte Bjørn. Hun likte hester så da måtte jeg like hunder, hvis du skjønner greia. Jeg likte Sølvpilen og Månestråle men var dømt til aldri å få være Månestråle når vi lekte indianere og cowboy i skogen. Jeg fikk aldri være sammen med Sølvpilen. Snakk om traumer!
Tradisjonelle helter er bla.a. Mor Theresa, Gro Harlem Brundtland, Leif Juster, Jesus. Noen mener til og med at Wenche Foss er en helt. Dem om det. Helter og idoler har mye med alder og hvilket tiår man var ung og vakker. For noen har det også noe med foreldrenes valg av TV-programmer og hvilke BarneTV-programmer man vokste opp med. Jeg tilhører Pompel og Pilt generasjonen og elsket de. Jeg hadde Baltazar som en av mine helter og Trazan Apanson og Banarne. Jeg elsket Banarne.
Helter skal liksom redde verden, de skal utrette så mye lurt for oss. De skal stå som lysende stjerner på en mørklagt himmel. Sting f.eks. Der falt jeg ut igjen… For meg er de bare irriterende elementer. Konserter for fred!? Godt forsøk, men jeg tror diktatoren og krigshisseren gir faen. Det gjør igrunn jeg også.
For å bli definert som helt hos meg bør man ha visse kvalifikasjoner:
Helten min er han eller hun som har forstått at alle mennesker er like mye verdt, ingen over og ingen under. Helten min har greid å integrere kjærligheten i alle deler av livets fasetter.
Hvem kan måle seg mot den? Jeg skjønner at jeg har veldig høye krav her, men jeg syns vel egentlig ikke det er mye forlangt hvis man skal stå som lysende eksempler på en eller så sort himmel. Jeg kommer ihvertfall ikke under helteglorien her. Det er jeg takknemlig for, for jeg tror det kunne blitt litt slitsomt. Og vil man da egentlig ikke bare bli definert som kjedelig når man går rundt med en helteglorie som beskrevet over. Hva skal man sladre om da lissom…?
Skjønt Banarne er faktisk fortsatt en helt, på sitt enkle vis selv om jeg neppe tror han kommer inn under definisjonen over 
Og her har vi Trazan Apanson og Banarne. Vi hadde en periode i tenåra hvor vi absolutt måtte få med oss svensk barneTV. Banarne ble vår helt fordi han var så antihelt.
13 Kommentarer
lørdag 20. september 2008 at 15:43
Helter… Ikke mange kan komme inn uner en slik definisjon du beskriver. Jeg har få helter, men noen er det. To av dem er velkjente, et par andre ikke. Nelson Mandela er for meg et eksempel til etterfølgelse. Han har sikkert gkort mye gøli, men han lyser. Det samme gjør Kofi Annan. Ellers må jeg nok inn i venneflokken for å finne helter. Benedicte og Lars som kjempet sammen gjennom 4 år med Lars’ kreft – helt til han måtte gi tapt. Måten de møtte motgangen med å glede seg over de små ting i hverdagen, og måten hun har taklet sorgen og utfordringene i ettertid, kvalifiserer til heltestatus hos meg.
lørdag 20. september 2008 at 16:22
Helter ja… For det første; jeg falt helt ut i din beskrivelse Grøftekanten. Jeg har nix til overs for pompel og pilt (irriterte meg over mangelen på kosept den gang da også…) men verre; jeg fatter ikke hvem Banane er!! Har til og med googlet det -og bare fått treff på bananer. Med tillegget norsk barnetv kom ingen ting opp….. Opplysninger takk!!
Ellers er jeg langt på vei enig med Ståle. Det finnes mange helter som aldri får fredsprisen, som aldri kommer på førstesiden. Men som utretter mirakler der de er.
lørdag 20. september 2008 at 19:29
Før hadde jeg mange helter. Når jeg skriver før mener jeg i barndommen og i ungddommen. En helt for meg et på en måte som et forbilde. En helt trenger absolutt ikke være perfekt, men selvfølgelig er det ingen ulempe. Nå er jeg blitt voksen og kanskje jeg er blitt mer kresen på hva en helt er (?) og derfor har heltene forsvunnet etterhvert.
Jeg vet heller ikke hvem bananer er, viss du da ikke mener bananer i pyjamas…? Tviler på det, siden du nok var ganske voksen da de hadde sin “storhetstid” (2001-2003). Dersom det er de, skal jeg ringe hvite menn i frakk.. og det ASAP!
lørdag 20. september 2008 at 19:46
Ståle: Hverdagsheltene
Man skal ikke undervurdere hverdagsheltene.
Randi: Les svaret til Ståle
Hverdagshelter! Jeg skal legge igjen en link hos deg på hvem Banane er. En youtubelink altså. Det var svensk barne-tv den gang da jeg var liten. Svensk barne-tv var laaangt bedre enn den norske traumepedagogiske.
Simen: Jeg skal legge igjen en link hos deg også på hvem Banane er
Les svaret til Randi om Banane. Bananer i pyjamas står for meg som store traumatiske bananer som burde vært innlagt! Du kan ringe til hvite menn i frakk for å hente de istedenfor 
lørdag 20. september 2008 at 20:32
[...] til å presisere at han definitivt ikke ville vært en av mine helter, bare sånn i parantes sagt) Grøftekanten fulgte opp og definerte krav for heltestatus også. Men hennes barndomshelt hadde jeg ikke engang hørt [...]
lørdag 20. september 2008 at 20:42
Nå ja – med linker og youtube videoer i teksten så ser jeg jo hvem de er – men jeg husker dem ikke nå heller
lørdag 20. september 2008 at 22:16
Du mener Tarzan og Banarne.. Husk R’en.
lørdag 20. september 2008 at 22:45
Simen: Selvfølgelig!!! Den glemte jeg i farta
søndag 21. september 2008 at 00:11
Nå har jeg lest hva dere har kommentert både hos meg, hos Randi og her i grøftekanten, og jeg tror jeg må avklare en misforståelse. Aril Edvardsen står heller ikke på min helteliste. Når jeg leser det jeg skrev kan jeg forstå misforståelsen, men mitt poeng er at de personene som utgjorde en del av vår felles bevissthet er på vei ut én etter én, samtidig som det er vanskelig å se at noen står klar til å ta plassen i vår felles bevissthet. Det gjør dem ikke nødvendigvis til helter, men uansett så etterlater de et tomrom når de forsvinner.
For ordens skyld så stod Aril Edvardsen for ting som jeg tror er viktig: Viljen til å bryte grenser, arbeide med forsoning og ønsket om å samle folk som tenker forskjellig. Det fortjener nesten heltestatus, ettersom han var villig til å stå for det mot mange odds.
Men heltene mine leter også jeg etter andre steder.
søndag 21. september 2008 at 07:14
Geir: Da skal jeg fjerne kommentaren i innlegget
Det var mest ment som litt erting.
Aril Edvardsen gjorde mye bra. Det er mange som syns han var en aldeles utmerket kar og sto for mange gode holdninger som de selv støttet. Jeg mener at premissene for hans gode gjerninger var feil.
For meg er det viktig at premissene for det man gjør også er riktige hvis man skal få heltestatus hos meg. Han har bygd opp noe som jeg i utgangspunktet ikke liker.
Sånn litt på siden…
Hvis man på CERN finner bevis for Guds eksistens. Hva da? Hver kommer til å skje med menneskene da? Jeg tror det kommer til å bli et inferno av menigheter og sekter som kommer til å vokse og sprette opp som fluesopp en pen høstdag. Resultatet etter en tid kommer ikke til å se så pent ut …tror jeg. Det kommer til å bli stridigheter om hvilken trosretning som er riktig.
Men jeg tror veldig på at premissene bør være riktige. Hvis det Aril gjorde var av ren kjærlighet uten krav eller langsiktig mål om å omvende så var han inne på noe. Men jeg tror han hadde langsiktig mål om å omvende og jeg tror også at hans kjærlighet til menneskene var ekte vare. På samme måte som Frelsesarmeens arbeid (selv om de kanskje ikke er enige i alt de to)
søndag 21. september 2008 at 10:22
[...] vil gjerne gjengi en kommentar fra Ståle på mitt innlegg om helter. Benedicte og Lars som kjempet sammen gjennom 4 år med Lars’ kreft – helt til han [...]
søndag 21. september 2008 at 11:37
Du må la det stå, Grøftekanten.
Men du reiser en diskusjon som jeg syns er både viktig og interessant, og det er spørsmålet om det er rett eller ikke å “misjonere”. Jeg liker ikke misjonering selv, men jeg driver med det hele tiden. Jeg har synspunkter, standpunkter og holdninger som jeg både står for og mener vil være bra for andre. Noe av behovet for å ytre de, er vel en slags indre motivasjon for å bety noe for andre, men en viktig del er det at dette er noe jeg tror er viktig.
Jeg tror nøkkelpunktet er om du i ditt ønske om å spre et eller annet samtidig er villig til å både akseptere og respektere andre når de sier nei takk til det du presenterer.
Jeg sier dette fordi jeg har stor tro på folks egen rett til å ta stilling, og det er en rett man har om man er rik mann i vesten eller fattig mann i Afrika.
Men jeg syns også det er bedre og mer hensiktsmessige måter å leve livet på enn å drive svære evangeliseringskampanjer i Afrika. Ja, faktisk kunne jeg vært spart for de. Men skal jeg protestere mot at en ung mann i Afrika velger å se om det fins et bedre liv gjennom et møte på en fotballstadion i Dodoma? Nei, retten til selv å mene og handle får meg fra å protestere.
torsdag 25. september 2008 at 13:47
Geir: Beklager lang svartid…
En ting er å ha egne meninger en annen ting er å prøve å påvirke andre inn i samme spor. Det viktigste, mener jeg, er å la andre konkludere selv. Man kan snakke om hva man selv står for men jeg tror det er viktig å vise at man må konkludere selv og ikke adoptere meninger og tro etc. Hva som er rett her hos oss er ikke nødvendigvis rett og riktig i andre samfunn. Konklusjoner og definisjoner er gjerne basert på egen oppvekst, oppvekstmiljø, samfunnet vi er omgitt av etc. etc.
Så jeg konkluderer med at vi er på bølgelengde og står for mye av det samme.
Dette tror jeg vi kunne snakket om i timesvis (ihvertfall kunne jeg det
Det er veldig interessant tema og egentlig burde jeg kanskje studert sosialantropologi 