Det man aldri kan si…

Jump to Comments

Jeg hadde en drøm en gang, et mareritt. Jeg drømte at jeg befant meg i et skuespill, der alle vimset rundt en person de var sjarmert av. Jeg var den eneste som så galskapen, jeg var den eneste som forsto hvor galt dette var. Plutselig en dag var marerittet blitt virkelighet. Og jeg sto lammende av sjokk og oppdaget at marerittet hadde innhentet meg.

Jeg har opplevd å se et menneske endre ansiktsuttrykket totalt i løpet av sekunder. Fra å være sjarmerende og kjærlig til å uttrykke galskap i neste sekund. Å forklare dette til andre som ikke har sett galskapens ansikt er faktisk ikke mulig. Man blir alene, isolert og utstøtt fordi ingen egentlig vil tro at det kan være sant. Man kjemper en kamp mot det som ikke sees, og man er dømt til å tape. Det man ikke ser vil man helst ikke tro eller vite noe om.

Det er visse ting man aldri kan si. Det er visse ting som kan være farlig å uttrykke.

Men noen ganger trenger man faktisk å få uttrykkt dette som man brenner inne med. For å få sjelero og for å få lov til å utrykke noe som egentlig ikke er så bra å brenne inne med.

Noe slikt som:

You are a very, very sick person! You really need help but I doubt anyone really can help you. In my oppinion you are beyond help.

Man trenger ikke si så mye for å si for mye…

Dette er en ytring som ligger i halsgropen, som uttales sakte med trykk på hvert ord. En mørk, dyp ytring. Den brenner og hvert ord, hver bokstav ligger å presser på i brystet. Usagt og må for alltid forbli usagt. For liv og helses skyld.

Hat er et nærliggende ord. Den som har kjent på det vet hvor mye energi det tapper hver celle i kroppen. Å rense seg fra det er enda en kamp å kjempe. Også for liv og helse…

Men sånne ting sier man ikke, man uttrykker seg aldri på en slik måte. Livet går bare videre

2 Kommentarer

Filed under Tanker

Tag'er: psykopatens ofre