onsdag 20. februar 2008...8:14 am
En litt uggen opplevelse
Tidlig en morgen rusler jeg som vanlig til jobb. Bortover gata mot ingangsdøra leter jeg som vanlig litt febrilsk etter ingangskortet. Jeg registrerer så vidt en stor hvit bil, som gjerne brukes håndtverkere av diverse slag, som kjører delvis opp på fortauet på min side av gata. Jeg er egentlig litt vant til det her i byn, så jeg tenkte ikke så veldig over det. Konsentrasjonen er tilbake dypt nede i veska på jakt etter et ingangskort. Plutselig så merker jeg at bilen sneier borti meg. Jeg får hjertet i halsen, snur meg og ser bilen kjøre ned igjen på gata og blir borte.
Jeg greier ikke helt å legge vekk hendelsen. Den ligger og gnager litt i sjela.
I huset ved siden av hvor jeg jobber har eksens jobb sitt HK. Det hender jeg ser ham og jeg vet at han både hater meg og lever i en verden hvor jeg er den eneste for ham. Han vil ikke gi slipp og har så til de grader greid å poengtere det. Litt ugreit med andre ord. Jeg har et par ganger sett slike hvite store biler kjøre opp på fortauet og det har hoppet ut en og annen på vei inn i nabohuset.
Men, jeg så ikke hvem som satt i bilen. Jeg var for opptatt av å romstere i veska og jeg ble for sjokkert av det som skjedde til å registrere reg nr på bilen og hva som sto på siden av bilen. Men jeg vet at eksen var i det området samme dag. Jeg så ham senere på dagen så han hadde tilhold i HK den dagen. Han er ikke alltid her, det kommer an på hvilket oppdrag han skal passe på.
Jeg syns det var ekkelt, og med historikken så ble det litt eklere. Jeg vet han kan være truenes til mye rart, det skremmer når jeg også vet at han alltid vil bære hat til meg for at jeg gikk. Slik sett har ikke ting forandret seg etter at vi var gift.
Men jeg vet jo ikke om det var ham, eller om det er meg som bare overdriver. Men normalt ville jo bilen kjørt ned på veien lenge før, og ikke var det andre biler i nærheten, ei heller andre mennesker. Gata var tom, det var bare meg og den hvite bilen. Jeg vet jeg må prøve å ikke gjøre dette til noe det ikke er inni hodet mitt, men…
10 Kommentarer
onsdag 20. februar 2008 at 9:03 am
Men ikke gjøre det mindre heller… Ekkelt og forstår godt at den sitter i kroppen en stund.
pass på deg selv - og noter bilnummer er kanskje greit for fremtiden, (mobilkamera) men samtidig; du skal jo leve - og frykten skal ikke lamme livet… gode tanker til deg!
onsdag 20. februar 2008 at 9:28 am
Randi: Tusen takk! Jeg prøver stadig å si til meg selv at jeg må slutte å overdrive. Det var sikkert ikke noe skummelt egentlig
onsdag 20. februar 2008 at 10:14 am
Faenskap som man hverken har bedt om eller er skyld i føles dypt urettferdig. Enig med randi. Det er greit å passe på til en viss grad. På den måten vil du føle en viss kontroll også. Men kunsten er vel å kontrollere frykten og ikke omvendt.
Kan bare håpe at dusten sløves med tiden.
Mvh
Dare
onsdag 20. februar 2008 at 10:47 am
Dare: Det er ikke så morsomt nei. Samtidig så begynner jeg å bli sliten av hele greia.
Jeg har også et håp om at han roer seg etterhvert som årene går.
onsdag 20. februar 2008 at 11:45 am
Det hørtes ikke noe artig ut. Og som flere over her sier, så er det noe med å finne balansen mellom rasjonell og irrasjonell frykt. Og det kan neimen ikke være lett.
Jeg kjenner at jeg blir skikkelig provosert over sånn oppførsel. Man eier ikke andre mennesker, og det å gå ut av et forhold burde være mulig uten at det medfører at man må kikke seg over skulderen resten av livet.
onsdag 20. februar 2008 at 12:31 pm
Flopsy: Jeg har grublet lenge på hvorfor han er slik. Men jeg finner aldri svaret. Så det har jeg gitt litt opp. Hvis jeg bare hadde forstått så hadde jeg kanskje greid å gjøre noe med det.
Men etterhvert som årene går så greier jeg mer og mer å distansere meg. Selv om han i aller høyeste grad er litt for mye tilstede.
onsdag 20. februar 2008 at 4:59 pm
Det er der var litt skummel synes du skal passe litt bedre på neste gang du ser en hvit bil, og prøve å ta reg. nummeret. Ikke lett å gi slipp på en sånn ekkel opplevelse!
Synes også det er på tide at eksen din kommer seg videre, du er ikke en eiendel han kan drive å skremme hvis det var ham, eller være frekk mot. Stå på =)
torsdag 21. februar 2008 at 8:08 am
Galithralia: Jeg mener også det er på tide at han kommer seg videre, men noen er litt annerledes skrudd sammen enn oss. Og de er ikke alltid like lett å forstå. Men i hans verden så er handlingene og det han mener styrt av hans egen fornuft. …og noen ganger så lurer jeg på: Hvem har egentlig rett her i verden? Da merker jeg at jeg er sliten; når jeg tviler på meg selv. Innimellom må jeg klamre meg fast til enkelte utsagn som fikk meg ut av ekteskapet, de små ordene som ble gullkorn.
Samtidig er jeg redd for å la meg styre av redselen slik at alt skummelt som skjer plutselig relateres til ham.
søndag 2. mars 2008 at 1:36 pm
“Litt uggen” er vel egentlig en noe svak beskrivelse av hendelsen. Uansett om det var eksen eller ei er det du beskriver en skremmende opplevelse.
Syns du gjør veldig rett i å prøve å ikke overdrive eller “underdrive” det som skjedde, samtidig som det er viktig å ha det med seg videre. Også viktig å ikke relatere alt skummelt til en eks. Da taper både du og han.
For at han har tapt, er tydelig hvis han lar følelsene for deg styre livet slik du beskriver. Greit nok at han ikke klarer å slippe taket for egen del. Han har ansvaret for eget liv, så hvis han vil ødelegge det, fett nok. Men det skal da pinadø ikke ødelegge livet ditt.
Men det bør være helt unødvendig å ikke kunne vimse rundt i sin egen verden med tankene nedi veska eller alskens andre steder heller enn å måtte huske på å skulle ta bilnr eller knipse slike med mobilen.
mandag 3. mars 2008 at 8:56 am
Ståle: Egentlig er det bare trist. At mennesker er så innstilt på å ødelegge så mye for andre så de egentlig ødelegger mer for seg selv.
Jeg syns egentlig bare veldig synd på dem. De aller fleste av de som er slik blir veldig ensomme når de blir eldre.
Skriv et svar