tirsdag 5. februar 2008...10:29 am
Hva er det du har på deg!?
Jump to Comments
- Mamma, hva er det du har på deg?
- ???
- Hva er det du har på deg på beina?
- Mine nye støvletter…?
- Herregud, de er bare sååå kjærring assa.
- Det er de vel ikke! Jeg kjøpte de i en moteskobutikk.
- De er fortsatt for kjærringer.
Jeg skjønner at jeg begynner å miste grepet. Særlig når jeg sier til barna: Du kan ikke gå sånn!? og får svaret: Men mamma, det er mote nå. *litt oppgitt tone over fossilgenerasjonen*
Støvlettene ble satt pent inn i skapet og vil neppe bli brukt igjen.
*argh* Hvis jeg finner fram mine gamle hullete olabukser og olavesten med bilde av en HD sykkel bak så skal jeg gi dere kjærring jeg! Hah! …også kalt 40 års krisa. Jeg har mista motegrepet!!! *stønn*
18 Kommentarer
tirsdag 5. februar 2008 at 10:44 am
Ta ut støvlettene også låser du ungene inn i skapet
tirsdag 5. februar 2008 at 11:05 am
Sissel: Hørtes ut som en grei løsning
tirsdag 5. februar 2008 at 11:10 am
Sissel er inne på noe…
tirsdag 5. februar 2008 at 11:25 am
Ellen: Jeg skjønner jeg må vise styrke her og ikke la meg duppedere
tirsdag 5. februar 2008 at 12:32 pm
Og det er vel ok at kleskoden for 40+ ser litt anderledes ut enn for 14+ ???
tirsdag 5. februar 2008 at 12:47 pm
Ellen: iogforsegjaaaa….. men jeg merker at jeg ikke helt trives med moter for 40+. Men samtidig så ser jeg hvor teit det er å gå i kleskoden til mine døtre. Det var denne mellomtingen da som jeg har lett etter i alle år
tirsdag 5. februar 2008 at 2:26 pm
For gammel til bar navle og minimini - for ung for kjærringstilen
Akkurat i den beste alderen da med andre ord!!
tirsdag 5. februar 2008 at 2:32 pm
Randi: Merker at jeg plutselig var litt fornøyd med det
Tusen takk for påminnelsen, for igrunn er jo det en bra ting. *grøftekanten vifter litt med fjærene nå*
tirsdag 5. februar 2008 at 6:42 pm
Beklager for usaklig kommentar, men du har fått to kommentarer på følgende innlegg
: http://kristendommen.wordpress.com/2008/02/04/a-tro-helt-uten-gitarfingre/
tirsdag 5. februar 2008 at 10:06 pm
Vel, det er kanskje ikke den letteste alderen å kle seg “rett”. Noe er for kjerring og noe er for tenåring.
Hva med noe fra fortiden: Ballgenser, slengbukse og “basketsko”
tirsdag 5. februar 2008 at 11:46 pm
Jeg for min kunne ikke tenke meg å vurdere min klesstil basert hva andre måtte synes og tenke om den i forhold til min alder. Jeg kler meg slik jeg har lyst til og det har jeg tenkt til å fortsette med.
Jeg er en høyhæle-dame, men elsker mine hettegensre/jakker, og har tenkt å være i besittelse av slike helt til jeg trekker mitt siste åndedrag uansett hvor fjortis det er. Det jeg er glad for nå er at det er på mote, for så er det mulig å få tak i dem - det var helt steike umulig da de ikke var på mote.
Det kunne ikke falle meg inn å spørre mine barn om det jeg har på meg er “greit”. De er mine barn, ikke mine foreldre, og om de blir flau av hvordan jeg kler meg så er det bare noe de må deale med. Jeg har ingen fjortisstil, men min stil - sånn er det bare .
onsdag 6. februar 2008 at 8:14 am
Kristendommen: Det går bra
Jeg skal stikke innom å kikke …og svare.
Zulu: Det høres ut som hvite sokker, rosa skjorter og sykkelsko-tidsalder
Ja, hvorfor ikke?! Være litt i opposisjon. Det hadde igrunn vært noe det. Gått i opposisjon mot sine barn *hehehe* Da tenker jeg de hadde blitt flaue 
Sissel: Du skal ikke la deg diktere av hva andre mener. Det gjelder meg også. Vi må jo trives med det vi går i, det er det absolutt viktigste. Så jeg syns det er helt greit at du går med høye hæler og hettegensere
Det er jo noe med å skape oss selv, være oss selv og ikke se ut som alle andre.
Jeg spør sjelden mine barn om det er greit det jeg har på meg. Men innimellom hører jeg litt protester fra den kanten.
jeg sleit i en periode med å finne klær som ikke klistret seg ekkelt til kroppen og gensere som ikke var altfor korte. Men moten som er nå har faktisk litt som jeg trives i. Så nå er det litt mer lysbetont å gå på shopping. Det er faktisk ting der ute som jeg liker. Og jeg kommer nok til å bruke støvlettene mine igjen som jeg kjøpte. Det er jo de eneste pene parene jeg har
Men jeg må innrømme at jeg fikk litt “kjærring-angst” med en gang.
onsdag 6. februar 2008 at 9:09 am
Jeg er nok mer damete i stilen, men ang de hettegensrene så var de mer et eksempel på at når jeg finner noe jeg liker så liker jeg det uavhengig av moter. Derfor ble jeg så glad da hettejakker kom på moten igjen - så ble det endelig mulig å få tak i dem igjen.
Men hun eldste kan si til meg, at jeg kan ikke gå med DEN for det er sånn ungdomshettejakke, og da sikter hun til et eller annet ungdomsmerke. Det bryr jeg meg ikke om. Jeg kan ha kommet til å kjøpt noe som hun har ønsket seg, men det er fordi jeg liker det, ikke fordi det har et bestemt merke. Jeg handler etter form og kvalitet, ikke merke.
På den ene siden syns de mye jeg kler meg i er kult, på den andre siden syns de nok at det er litt utrygt at jeg ikke ser ut som de andre mødrene (som de syns ser håpløst “gammeldagse” ut). De er som mange ungdomjenter, opptatt av å ikke tiltrekke seg for mye oppmerksomhet, og faller ikke helt til ro før de ser at det jeg gjør og det jeg kler meg i aksepteres av omgivelsene. Og at jeg får komplimenter. Jeg forsøker å gi litt trygghet til at spesielt hun eldste kan se at det er greit å skille seg litt ut. Men så kan de finne på å si (når det er akseptert av omgivelsene): “du er søren meg den kuleste mora som var i den salen, og venninnene mine kommenterte det også”.
Jeg tror jeg er den eneste i Fredrikstad som går med handle/trillevogn for eksempel
Jeg er så glad i den og den er tøff med store grove hjul og sebrastriper og jeg slipper å bære tunge poser når har handlet. Men det er noe med det at det “bare er kjerringer som går med sånt”. Jeg sa at det brøy jeg meg katta om, og en periode var det så ille at hun eldste ikke ville gå sammen med meg ut å handle. Helt til plutstselig hun så akkurat den samme trillevognen i en reklamekatalog for Bik Bok - da fikk pipen søren meg en annen lyd, men ennå syns hun det er pinlig at jeg bruker den fordi ingen andre går med sånn.
Eller da jeg farget det korte håret mitt helt knallrødt. Først bleket jeg det, så farget jeg det 2 ganger rødt slik at det fikk en klar, varm rødfarge. De var, for å si det litt mildt, bekymret for hva folk skulle si da jeg gikk ut, men etter å ha oppdaget at fremmede folk stoppet meg på gaten for å gi meg komplimenter for håret, så roet det seg.
Nå har de endret seg litt. Hvis jeg spør om “noe” er pent på meg, så kan hun eldste si: “Ja veldig - på deg. JEG derimot kunne aldri noensinne gått i noe sånt”. Men det er henne og jeg er meg. Og vi må lære å akseptere hverandre for den vi er. Jeg er Sissel, ikke en alder.
Så hva de støvlettene dine angår. Kjør på
onsdag 6. februar 2008 at 3:44 pm
Sissel: Du har skapt din egen identitet og trives med deg selv, det er jo det viktigste
Jeg driver også med sånt, jeg må trives med meg selv og det jeg går med. Men innimellom så får jeg høre at jeg er en kul mamma
Det varmer. Samtidig så prøver jeg å ikke bli for kul… Vi må liksom være litt mellomting, litt kul, litt streng og gjerne litt teit.
Så når jeg får høre at jeg er så streng så pleier jeg å svare “det er jobben min det”
Hørtes ganske stilig ut med det røde håret. Morsomt og tøft gjort!
onsdag 6. februar 2008 at 11:52 pm
Kanskje en fordel ikke å ha barn …
Uansett: Enig i at det kan være en utfordring å kle seg som ‘hverken fjortis eller kjerring’.
torsdag 7. februar 2008 at 8:24 am
katten: Det er både fint og morro med barn også da
…men innimellom stønner de litt mye over foreldrene. Tenåringsgreie antar jeg. Jeg var likedan. I ettertid har jeg skjønt at jeg neppe var lett å ha med å gjøre. *stakkars min gamle mor*
torsdag 7. februar 2008 at 11:35 am
Men det er en ting jeg kom til å lure på …
Går dere å tenker på at dere ikke skal kle dere fjortis og/eller “kjærring”?
Det kan se ut som, av mitt svar ovenfor, at jeg kler meg som en tenåring og er veldig kul, men det er jo ikke sånn det er. Jeg er 42 i år, beveger meg i mange ulike settinger som krever ulike klær, og personlig/privat så har smaken min har endret seg i løpet av alle disse årene. Det jeg ville frem til er at jeg tenker ikke, når jeg står foran klærne: “kan jeg gå i dette, det er vel ikke for ungdommelig”? Hvis jeg ser en t-skjorte med et trykk jeg faller for, så går jeg i den. Hvis jeg finner en bukse som sitter som et skudd så lurer ikke jeg på om den er for ungdommelig før jeg kjøper den. Hvis jeg faller for noen sko så vurderer jeg ikke om den er kjerring og at det avgjør om jeg kjøper den eller ei. Jeg syns dette høres ut akkurat litt utrygge barn/ungdom som leter etter en identitet, bare at dere er voksne.
Til grøftekanten: Å bli omtalt som “kul” av sine barn er ikke noe mål for meg. Det som imidlertid er mitt mål er at de skal akseptere at vi alle er ulike og at vi må få lov til å uttrykke oss gjennom klær hvis vi har lyst til det. Klær har også en funksjon. Når jeg handler klær med min yngste så velger hun ut ting som kan være oppsiktsvekkende i den forstand at ingen på skolen har brukt det før - min eldste derimot vil helst ikke syns. Hun velger sort, hvitt, grått … Og begge delene er greit for meg. De skal føle seg konfortable og ha det fint.
Og det skal jeg også
torsdag 7. februar 2008 at 8:49 pm
Sissel: Jeg er litt redd for å se ut som en kopi av mine barn, samtidig er jeg redd for å se ut som en satt dame. Har litt kjærringfobi
Det er kanskje litt for ledende i mine valg ja. Det burde ikke det egentlig.
…det er viktig å føle seg vel. Absolutt
Skriv et svar