Det du ikke visste at du lurte på – Norsk aviskorpus

Norsk aviskorpus er et nettsted som innhenter og lagrer nye ord som dukker opp i avisene.

Et av dagens nyord er nettryttere. Ordet nettryttere dukket opp på VGs nettavis i følgende setning: Det er sekunder dagens nettryttere gjerne ikke har til overs når de rir verdensveven.

Jeg må jo innrømme at jeg følte meg litt truffet av setningen. Jeg missliker sterkt sekundene som raser avgårde. Et nettsted henger et sekund, to sekunder, tre sekunder… og jeg merker at pulsen øker som følge av irritasjon. Veien er kort til å finne et annet nettsted med raskere respons. Sekundene betyr mye.

Egentlig er nettet en stor tidstyv. Surfingen trekker ut. Det er sekundene som blir minutter, som igjen blir halvtimer og timer. I visshet om at tiden går når man sitter på nettet så blir sekundene det tar ekstra å åpne et nettsted til en frustrasjon med økende puls. Jeg merker at pulsen øker, det banker hardere og raskere i halspulsåren.

Ja, jeg er en nettrytter …og jeg er ikke stolt av det. For det er jo sjelden sekundene man må vente som er tidstyven. Hindringen er oss selv, det at vi faktisk ikke greier å dra ut pluggen og si at nok er nok. Men det er sekundene vi klandrer.

Norsk aviskorpus finner du her.

Det du ikke visste at du lurte på – Busemenn

Nesen skiller ut slim og sekret. Slimhinnene i nesene er et renseanlegg som fanger opp partikler på ville veier i nesene våre. Dette forsvinner stort sett ned i svelget, men overskuddslageret blir skorper, altså buser.

Opplysningen om hva nesen skiller ut får meg til å tenke på snegler. Det er igjen tid for snegler, slimete ekle snegler som eter opp grønnsakshagen min. Jeg håper inderlig at vi snakker om forskjellig typer slim også. Snegleslim i nesen tror jeg ikke at jeg liker.

Slimet, i nesen, som tørker er busemenn….

Men hva med sneglene? Når sneglene smyger seg fremover eller hva de nå enn gjør… er det busemenn som ligger igjen i gresset, på asfalten, overalt hvor snegler ferdes. Når slimet til sneglen tørker, er det da busemenn?

For utdyping av emnet: klikk her

Det er så deilig med vår :-)

Etter en tung vinter så er det deilig å høre fuglene, snøen tine og kjenne solen i ansiktet igjen

Føler at jeg våkner etter en lang vinter, en lang og tung vinter.

Som Simen foreslo så har jeg notert ned, riktignok inni hodet, en liste med ting jeg skal prøve å gjennomføre.

Jeg har begynt å trene igjen. Etter trenefravær i ca 5 år så er det godt å begynne igjen. En skal-ting jeg har notert ned har jeg allerede bestilt billetter til. Så ferien jeg har hatt i tankene i mange år er endelig i boks. Så faktisk har jeg satt i gang med 2 ting.

En annen sak som leker seg rundt i tankene mine er jobbebytte. Først skal jeg se hva som tas av beslutninger på jobben, deretter kjenne etter inni meg selv om jeg er glad for det. Eller om det er noe jeg kan leve med og være fornøyd med.

Slik situasjonen er nå så føler jeg at arbeidsoppgavene har vokst seg langt over hva jeg makter å få unna. Jeg har ikke helt oversikten og det er ganske fortvilende. Også fordi jeg ikke har en kollega å dele arbeidsbyrden med. Arbeidsoppgavene i seg selv er jeg veldig fornøyd med (selv om det er vel mye å håndtere akkurat nå), men jeg er redd for en ledelse som ikke tar det på alvor nå som systemet er i produksjon. Så nå venter jeg i spenning på avgjørelser som skal tas.

Etter en lang og tung vinter, lettere depressiv og full av selvmedlidenhet så føler jeg at sjel og sinn begynner å komme til hektene igjen

Det er ikke helt uviktig hvilken vei dorullen henger!

Jeg er helt enig med flesteparten. Dorullen SKAL henge med papiret ut fra veggen. Artikkelen kan leses her.

Fantastisk undersøkelse. Egentlig helt utrolig at man faktisk undersøker slike ting Men det er uansett godt å vite at jeg er en del av flertallet. Eller… flertallet er enig med meg.

Min tvangshandling er å endre på det når jeg ser noen her i huset ikke følger “normen” Jeg nevner det aldri med et ord, jeg bare gjør det.

Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke helt til!

Jeg vil ha endringer! Akkurat nå føler jeg at jeg kveles i mitt eget liv. Som oppkast som sitter fast i halsen og hverken kommer seg opp og ut eller ned.

Nå skal det også sies at jeg fort kjeder meg. Rutiner is boredom …men også nødvendig. Men når rutinene kveler hverdagen så kveles også jeg. Noen elsker rutiner, stablet hverdag, stablet i trygge former. Jeg må ha noe av det uforutsette, det impulsive. En god miks tror jeg er bra for meg.

Jeg leste dagens horoskop. Jeg leser ikke hvilken som helst. Og egentlig så er det vel bortimot et par år siden jeg var inne på nettsiden sist. Men i dag tok jeg en titt. Gjennoppdaget Jonathan Cain. Jeg liker hans måte å formulere seg på. Det er ikke autogenerert horoskop basert på ferdig kalkulerte data. Han skriver selv og tekstene gjenspeiller mannens humor og kunnskap.

Dagens “tekst”:
You are going through some intense experiences. You are finding out a lot about your true feelings. You are weighing up risks. You are trying to identify areas of genuine safety. You are also attempting to build a credible plan of action to ensure a happier mid and long- term future. It ought to be easy. It isn’t. That’s because there’s a crucial conversation that needs to be held about a vital matter. Yet it is one you feel reluctant to embark on. Confront what you’re so far avoiding and suddenly, everything will make a lot more sense. A mysterious green comet now glows in the sky.

Og ja… det er ting jeg unngår. Både her og både der. Denne uka har jeg en “gi f…” følelse. Og det har gitt seg utslag i at jeg ikke gidder å bruke tid på noe jeg normalt presser meg til hver uke fordi det er forventet at jeg gjør det. Dette “noe” gjør meg absolutt ikke lykkelig. Det preger hele uka. Jeg begynner å grue meg mandag morgen. Så presser jeg meg gjennom et besøk og så letter trykket når besøket er overstått. (Jeg besøker et eldre familiemedlem som ikke kan defineres som snill og grei).

Jeg ønsker også å bytte jobb. Noe jeg forsåvidt skrev om i går, så jeg skal ikke gå i dybden på det. Til sist så har jeg begynt å kjede meg i heimen. Det har knirket i sammenføyningene og dialog er forsåvidt kommet i gang. Men jeg har skjønt at jeg må gjøre noe med meg selv og mitt liv. Jeg må ikke nødvendigvis endre hele livsstrukturen min, men jeg må finne noe som gjør at jeg får et optimistisk syn på fremtiden og mitt liv pr i dag.

Jeg vasser og surkler i livet mitt. Tips anyone? Kanskje jeg kan begynne å heale på heltid Eller jeg kan ta et par ukers kontemplasjon i et kloster i Alpene (med skimuligheter og masse slalom)? Eller jeg rett og slett skal hoppe ut i noe spennende (usikker på hva) og bare være fullstendig “gær’n” Malekurs i Italia, skrivekurs i Spania…

Mens jeg tenker så får jeg jobbe litt…. For arbeidsoppgavene mine liker jeg selv om jeg ikke liker ledelsen. Jaja… og slik går nu dagan.

Hva jeg vil…

Ja, hva vil jeg egentlig?

Jeg vil gjerne bytte jobb! Det er noe jeg er veldig klar for.

På en måte trives jeg i jobben. Men kollegaer kommer og går, de kommer og går litt mer enn gjennomsnittet. Jeg gidder ikke lenger å ofre tid på de nye som kommer …for de slutter snart likevel. Og hvorfor slutter de…?

Problemer med ledelsen kanskje!? Jeg vet ikke alle grunnene til at folk slutter, men jeg vet at jeg selv ikke er så overveldende begeistret for min egen sjef. Heller ikke for så mange av andre lederne heller. Jeg tror (det blir mye av noe jeg tror) at det skyldes den øverste leders lederstil. En mann jeg får frysninger av.

Så ja, jeg vil gjerne bytte jobb. Men jeg har ikke lyst til å bytte jobb…

Med så høyt gjennomtrekk av ansatte så blir man litt oppgitt. Man gir opp å snakke med de nye, for så fort man begynner å lære de å kjenne så *voups* er de borte.

Jeg har forsåvidt en god jobb. En jobb jeg kunne trives veldig godt i. Hadde det bare vært noe samlende der. Det er forsåvidt noe samlende der, det går gjerne på missnøye i forbindelse med ledelsesstilen og lite populære vedtak. I grunn bare samlende på en negativ måte. Det bidrar ikke til en positiv dag. Det hjelper vel kanskje ikke at jeg også sitter i styret i Fagrørsla på jobben og får negative input fra og om ledelsen den veien heller…

Så ja, jeg ønsker meg ny jobb. Jeg ønsker meg bort.

Hadde bare Norsk Tipping ringt meg i går kveld så hadde mye vært løst

Huff ja… dialog, dialog, dialog

Det har vært en tid med store nettproblemer og vanskelig å komme seg ut i verden på surfevis. Nå håper jeg ting er oppe og går igjen sånn permanent. Ikke sånn permanent man har i håret, men sånn at jeg kan, når jeg vil, sitte og surfe på andre blåggesider.

Jeg postet for en liten tid siden ett innlegg om noe veldig ugreit. Jeg fant et smutthull i nettproblematikken og postet et stort hjertesukk. …så fjernet jeg det.

Et ord som ikke må glemmes i hverdagen er dialog. Jeg kan ikke understreke nok viktigheten av dialog. Det å snakke sammen, hele tiden. Jeg hadde samlet opp mye gruff over tid. Men like før jeg skulle si ordene jeg hadde valgt med omhu så fikk jeg en uforbeholden unnskyldning. Han så selv at dette hadde gått helt feil vei. Det var rett og slett hverdagsstresset og maset som hadde overmannet oss. Vi glemte hverdagsdialogen. Så istedenfor å spørre og prøve å ta opp ting der og da så samlet jeg opp irritasjon som gikk over i frustrasjon og sinne. Usunt.

Jeg vil bare minne om dialog. I dag er det kjærestedag (jeg syns det er hyggelig selv om jeg ikke akkurat setter pris på amerikaniseringen av livet vårt. Jeg ønsker meg mer norske tradisjoner tilbake …som f.eks. julebukk (selv om det neppe kan erstatte valentines ))

Jeg ønsker dere alle en fin Valentines-dag

Hvor går jeg til?

De sorte fuglene i flokk mot et grå himmel, en grå himmel uten snø, flyr med en mening og en retning. Over trær uten liv, sovende mens de venter på sevjen som stiger med varmen. For hvert skritt jeg tok knirket snøen. Flokken med fugler forsvant mot deres mål. Igjen var lydene av snø som ble presset sammen hver gang jeg satte en fot ned. Jeg gikk et skritt, to skritt, tre skritt. For hvert skritt går tiden. Et sekund, to sekunder, tre sekunder. For hvert skritt kommer jeg nærmere hver nye hendelse, beslutning og til slutt min død.

Fuglene vil alltid fly som sorte flekker mot en grå eller blå himmel, over trær uten liv ventende på sevjen hver vår. Snøen vil fortsette å knirke under andre sko. En dag er vår siste. Men hvor mange skritt har jeg igjen? Fugler vil finne nye mål og nye retninger. Livets sirkulasjon går alltid videre. Hvor går min sirkulasjon videre?

Damen jeg aldri kjente er død

Den gamle damen er død. Hun døde en uke før jul. Hun ble gammel, veldig gammel. Så jeg har egentlig ventet på det i flere år. Når man har passert 90 så er det kanskje slik at hver dag man får er en ekstra liten gave.

Hun var enke, en datter.

Huset hennes står der veldig tomt. Vinduene er allerede dekket av frost. Veien fra postkassa til døren er denne vinteren helt uten fotspor.

Når jeg passerte huset i morges så var lyset på soverommet tent, det var et skarpt lys. Vinduene var fortsatt dekket med frost, ingen fotspor var å se fra porten til ytterdøren.

Jeg savner henne selv om jeg aldri kjente henne eller snakket med henne. Det er et hus jeg har passert på min vei til jobb i flere år. Jeg så henne ofte ute i hagen der hun stelte sine frukttrær og blomster. Hun hadde egen grønnsakshage som hun høstet fra senest i fjor høst. Krokrygget over markens grøde.

Det blir aldri det samme igjen. En ny familie vil antagelig kjøpe huset, bygge det om, huset og hagen vil bli omgjort til en mer effektiv plett på jord. Hun vil bli savnet og jeg kommer til å savne både henne og alle blomstene. Hun lagde hvert år en deilig flekk på jorden som jeg likte å passere.

Men hun ble gammel, veldig gammel. Jeg lurer på om jeg er like sprek hvis jeg er så heldig å nå hennes alder.

Julemelding – Fraværsmelding

Det har dessverre vært litt tørke fra min side. Lite å skrive om, delvis parkert og satt ut av spill i en periode. Men nå er det framgang og snart er jeg nok tilbake. Rett over nyttår er ting greit igjen.

Ønsker god jul til alle som stikker innom