Å akseptere livets ufrihet

For hva er det å dø annet enn å stå naken i vinden og smelte sammen med solen. Sitat Kahlil Gibran

Jeg har ikke en lengsel etter å dø, eller et ønske om å dø. Til tross for det så har jeg alltid hatt en undring over livet og en lengsel etter å slippe å leve. Motstridende…? ja, absolutt.

Døden er kun et øyeblikk. Den lille overgangen til….? til hva?

Vi har to alternativer. Enten er det ingenting, eller så er det noe.

Jeg er ikke så opptatt av hva det er. Det jeg føler på er at kroppen er et stengsel. Jeg savner frihet. Jeg har prøvd å definere hva slags frihet jeg savner. Det er ting ved livet som i alle år har gjort meg frustrert og deprimert. Jeg føler en trang til å bryte ut av noe, men vet ikke helt hva jeg vil bryte meg ut av og til hva ….bortsett fra at kroppen klemmer meg inne. Jeg kan i perioder finne ting ved livet som jeg føler klemmer friheten min, men egentlig er mitt savn etter frihet et resultat av at kroppen føles som et fengsel.

Når noen snakker om at man føler seg innestengt i en kropp er det nærliggende for mange å tro at det er snakk om feil kjønn i feil kropp. Det er ikke det jeg kjenner på. Min identitet er riktig, jeg er meg og jeg føler meg hel. Men jeg klemmes inne.

Så hva kan det lille øyeblikket døden gjøre for meg? Jeg vet ikke? Jeg vet like lite som alle andre. Jeg vet bare at enten så kan jeg slippe fri ved at jeg ikke er mer. Det er slutt. Eller det er noe annet som forhåpentligvis gjør at jeg er fri? Slik at jeg kan “puste” og bevege meg uten å kjenne kroppens og livets begrensning.

Er det egentlig frihet som kommer med dødens øyeblikk? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg lengter etter det. Hvis det jeg føler på er ufrihet, hvordan vet jeg at det er ufrihet når jeg ikke vet hva frihet er? (Eller vet jeg det?) Jeg lengter etter noe jeg faktisk ikke vet hva er. Jeg har kun en idé om hva frihet er, og til tross for det så er det dette som har opptatt meg mest i livet.

Min lengsel etter frihet har resultert i et ganske sært ønske. Ønsket i seg selv er ikke sært, det er bakgrunnen for ønsket. Den dagen jeg ikke er mer så vil jeg kremeres. Deretter skal asken spres med vinden. Jeg har ikke et ønske om å begraves, for meg blir det enda et fengsel. Jeg vet det er lite logisk. Jeg er da død, hvorfor skal jeg da bry meg med det? Jeg orker bare ikke tanken på at det skal skje.

Jeg håper det er lenge til det skjer, men inntil den dagen det skjer så vil jeg hele tiden fortsatt kjenne en lengsel etter friheten.

Jeg har gitt opp tanken på å leve som en eremitt, og å fjerne meg fra alt som klemmer meg, alt det som begrenser meg. Det er ikke fysisk mulig å fjerne meg fra det så lenge jeg lever. Jeg jobber med å akseptere at det er slik…

På en buss et sted

Jeg hadde sitteplass, helt inntil vinduet. Det var varmt og bussen var tettpakket med den menneskelige rase. Det hadde vært kaos en tid, på hjemmebane. Et av barna var syke og jeg forsto ikke hva som var problemet. Legebesøk hadde ikke gitt resultater jeg var særlig fornøyd  med. Alt vi fikk av svar var det jeg tror er blitt fastlegers mantra; Dette går over, om et par dager så er du bedre. Dagene gikk og det ble ikke bedre, det ble bare verre. Legevakta åpnet sine dører noe motvillig og svaret var lite oppløftende: Hva vil dere at vi skal gjøre?

Etter hvert som dagene gikk så måtte jeg innse at dette var mer enn bare “dette-går-over”, “du-må-spise-frokost”, “husk-matpakka”, “begynn-å-trene”-problem. Til slutt så lurte jeg på hva som måtte til for å få dette barnet inn på et sykehus.  Ville det hjelpe å få hysterisk anfall? burde jeg begynne å gråte hos legen? skulle jeg være streng og forlange at mitt barn ble lagt inn…? hva skulle til for å få frem konstruktive handlinger i det norske helsesystemet?

Mens jeg satt på bussen, i denne enormt tette mengden med mennesker, så kom panikken, skrekken og frykten krypende opp bena. Det var en kulde og følelsesløshet som nesten lammet meg. Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde, for der og da kom det ingen ny informasjon til meg, det var bare at jeg innså plutselig at mitt lille barn faktisk er alvorlig syk. Jeg ble sint, rasende, på leger som ikke ser lenger enn barn som burde trent mer, spist bedre, oppsøkt psykolog, alt annet enn at her kan det faktisk være noe annet enn et livsstilsproblem.

Jeg ble en grizzlybjørn i kvinnelig format som passer på avkommet. Det er vel det frykten og redselen gjør med meg. Jeg løper ikke vekk i panikk, jeg stirret frykten i hvitøyet og fant frem boksehanskene. Og boksehanskene kom godt med i møte med leger på sykehuset som etter 2 minutters prat hadde funnet diagnosen: psykiske problemer, oppsøk en psykolog.

Jeg er fascinert over hva denne situasjonen gjorde med hodet, pusten og blikket. Det ble ryddet vei i hodet og jeg ble klar som vinterdagen, som skinnende sol mot hvit snø. Pusten fikk en ny rytme, en fast pust, dyp og sterk. Og blikket var fast. Jeg krevde svar, lot meg ikke avfeie av leger hvis eneste oppgave er å rydde plass og få til gode statistikker på antall sykehusdøgn pr pasient.

Det har gitt resultater på enkelte områder, meg det er fortsatt en kamp mot systemet som kun vil telle penger. Men innimellom all motstand så finnes mennesker som er genuint interessert i mennesket og egentlig ikke bryr seg om statistikk. Det er de jeg jakter på.

Jeg har en bok med meg hele tiden. Jeg har en ide om at jeg får det bedre hvis jeg slapper av med å lese. Men boken slites ned av transport-grunner og ikke på grunn av aktiv lesing. Jeg føler at jeg har mistet noe på veien som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal finne tilbake til. Jeg er nok fortsatt en grizzlybjørn, men i dvale. Kampen er ikke over, den er muligens bare i startfasen.

Et barn er fortsatt syk, men en lege har nettopp gitt oss håp om at det finnes et svar. Dessverre så er det ikke et slikt svar vi hadde håpet på, det er uansett et svar og det gir oss mulighet til å være konkrete og løsningsorienterte.

Vær beredt!

Det er 1. april!

Wayne Ciabaszewski / scream

Det er denne dagen jeg ikler meg rustning, sier nei til alt og nekter å tro den minste lille filleting. Jeg skuler mot alle og tror alle kun har et mål hver gang de åpner munnen for å si meg noe. Ber noen meg om å gå til venstre så går jeg til høyre.

I år kom 1. april på meg som et sjokk. Som jula på kjerringa.

Vær beredt! I dag kan alt skje. Det kan være greit å bare ligge helt stille, hele dagen, holde pusten og si nei til alt.

Skal vi sikre samfunnet basert på frykt og redsel for trusler?

Jeg har sett etter argumenter for datalagringsdirektivet for å finne en motvekt til argumentene som går i motsatt retning.

Jeg er i utgangspunktet ikke vanskelig å vende, og kan endre standpunkt hvis jeg ser at nye momenter i en sak gjør at ting stiller seg litt annerledes i et nytt og bedre lys. Så jeg prøver å finne gode argumenter for og i mot.

Det som slår meg er at alle argumenter for datalagringsdirektivet er basert på frykt.

FOR-argumenter er: Tenk deg hvis ditt barn…. tenk deg hvis du….. hva om din mor…. Hva om vi blir utsatt for noe?

Skal vi virkelig bygge og sikre vårt samfunn basert på frykt? Utgangspunktet for datalagringsdirektivet er terrortrusselen som plutselig kom over oss som et sjokk for snart 10 år siden. Skal vi godta ar terrortrusslene fjerner vårt privatliv og personvern? Sakte men sikkert ser vi at staten spiser opp vår frihet. Privatliv og personvernet glir sakte men sikkert ut i sanden. Datalagrinsdirektivet er et av momentene som kan fjerne en bit av dette, en stor bit. For å nevne et annet eksempel så trenger vi ikke å gå lenger enn til oss som nå har fått plastkortet fra Ruter# i posten, med pålegg om å bruke det. Det har gjort at vi har mistet litt frihet på et lite blunk. Alle våre reiser med kortet registreres. Og vet vi egentlig når disse dataene slettes? Hva skal Ruter# bruke det til utover å sjekke at vi har “stemplet” oss inn på det offentlige transportmiddelet vi bruker?

Datalagringsdirektivet er en bit av bekymringen for alle nye tekniske vidundermidler som gjør hverdagen lettere for oss …og ikke minst for staten, som ønsker å kontrollere, og virksomheter som elsker å samle data om oss for å lage flott statistikk. Statistikk de kan bruke for å tilby oss varer mer målrettet. Fantastisk?
Som kvinnen i USA som 9 måneder etter at hun sluttet å kjøpe bind fikk tilbud om bleier til baby pr post…

Hvis jeg skal dra en sammenligning (som jeg for så vidt har lest et annet sted, men jeg syns sammenligningen var så beskrivende og god) så kan vi jo sammenligne datalagrinsdirektivet med en kontrollør som står ved postkassen vår og noterer ned på blokka hvem vi får post fra og hvem vi sender post til. Sånn i tilfelle det skulle dukke opp et brev politiet ikke liker. Ønsker vi egentlig det?

Til slutt det som har fått meg til å bli motstander av datalagringsdirektivet er et eneste lite poeng: Datalagringsdirektivet bryter mot alle rettsprinsipper!

Vi vil i praksis være en del av en etterforskning FØR vi har gjort noe galt og FØR en forbrytelse er begått.

Både Romania og Tyskland har konkludert med at datalagringsdirektivet er grunnlovsstridig. Kan leses om her. Jeg vil anta, med stor sikkerhet, at det samme gjelder for Norge.

Datalagringsdirektivets høringsfrist er 12. april – Gi et svar NÅ – Vis din stemme!

Det finnes et hyggelig lite punkt i forhold til forslaget til datalagringsdirektivet: Alle de politiske ungdomspartiene står samlet og sier nei. De er veldig klare på hva de mener og er veldig engasjerte. Det er riktig nok variasjoner i ungdomspartienes begrunnelser for hvorfor de er i mot. Men det forteller oss bare at det finnes flere momenter i saken som taler mot innføringen av direktivet.

Magnhild Meltveit Kleppa, Samferdselsminister, oppfordrer oss alle til å si vår mening om datalagringsdirektivet. Det bør skje før 12. april som er høringsfristen. De har opprettet en blogg der vi kan si vår mening. Kun 120 kommentarer er registrert hittil. Det nærmer seg fristen med stormskritt og flere kommentarer bør legges til. Se Magnhild Meltveit Kleppas oppfordring på youtube her

 

Vi vet allerede at Datatilsynet har konkludert med hvor de står i spørsmålet om datalagringsdirektivet. De har på sin hjemmeside informert oss om at de er mot. De frafråder implementering av datalagringsdirektivet. Les deres svar til høringen her.  Datatilsynet har også laget en informasjonsfilm om datalagringsdirektivet for å forklare hva direktivet innebærer for oss. Dette er en kort og veldig informativ film.

Hvorfor ønsker man å lagre?
Formålet med lagringen er å kunne bekjempe alvorlig kriminalitet. Det betyr med andre ord at informasjon om oss alle skal lagres fordi man kanskje kan få bruk for tele- og nettrafikk i svært få kriminalsaker.

Hvorfor er så mange mot?
Datalagringsdirektivet innebærer at vi alle blir overvåket. Informasjon om oss skal i følge direktivet kunne lagres i opp til 2 år, minimum 6 måneder. Hele samfunnet blir i praksis etterforsket før en forbrytelse er begått. Dette er en kontinuerlig prosess og medfører at det alltid vil være lagret informasjon om oss i opptil 2 år etter vår død.

Har innføringen bidratt til økt oppklaringsprosent?
I de land man har innført datalagringsdirektivet har det vist seg at direktivet ikke har bidratt til økt oppklaring av saker.

I både Romania og Tyskland har man konkludert med at direktivet går mot den nasjonale konstitusjonen. Hvis direktivet blir innført så er en reversering vanskelig, tilnærmet lik umulig. Direktivet bryter kraftig inn i vår private sfære. Datatilsynet sier det så vakkert i sitt svar:

Grunnholdningen som ligger bak kan direktivet karakteriseres som en form for ”totalitært svermeri”, nemlig en diffus lengsel etter en tilstand der individet er underordnet statens behov for kunnskap om og kontroll med individene.

Ønsker vi virkelig å bli kontrollert 24/7?
Hvorfor skal opplysninger om deg og meg lagres hvis vi ikke er mistenkt eller knyttet til en konkret etterforskning?

Dette gjelder ikke bare din nabo eller den skumle mannen du så i forrige uke. Dette gjelder deg, dine barn, din mor, far, bror og bestemor som ringer bestefar som er innlagt på syke- og aldershjemmet med demens.

Nesten til sist en litt morsom sak om datalagringsdirektivet  

 …og hvis man er i tvil om hvor Arbeiderpartiet står i denne saken så kan du ta lytte til Jonas Gahr Støre her

Til aller, aller sist: Datalagringsdirektivet går mot alle personvernprinsipper!

Veien til Helvete er belagt med gode intensjoner

Fri tanke!

Humanistene har omfavnet begrepet Fri tanke. De sender ut magasinet Fri tanke og de har nettstedet http://www.fritanke.no.

Selve begrepet fri tanke har helt klart en magneteffekt på meg. Jeg er opptatt av menneskets frie tanke og egen evne til å gjøre egne meninger. Tenk selv, gjør egne vurderinger, drøft, undersøk, vær undrende, vi må veie for og imot, diskuter, dialog og sist men ikke glem: Vær ikke fordømmende!

Jeg har prøvd å finne en klar definisjon på fri tanke. Noe som allerede var ferdig tenkt og drøvtygd, men det har jeg ikke greid å finne. Jeg må derfor prøve å gjøre egne tanker om dette. Det er forsåvidt i samme gate som jeg er tilhenger av; å tenke selv. Så hva er min frie tanke om hvordan jeg skal definere fri tanke?

Jeg vil linke det opp mot begrepet fri vilje. Definisjonen av fri vilje: Fri vilje beskriver bevisste individers evne til å styre tanker, valg og handlinger uavhengig av naturlige eller overnaturlige faktorer.

Fri tanke bør da være: Fri tanke beskriver bevisste individers evne til å styre tanker uavhengig av naturlige eller overnaturlige faktorer. Ergo: Egne tanker som er basert på egne drøftinger uten påvirkning fra andre.

Det er enklere sagt enn gjort. Vi er alle under stadig påvirkning. Vi påvirkes fra fødsel til død gjennom den nære krets, samfunnet, mediene og de inntrykkene vi får med oss i forbifarten. Alt er med på å forme oss og de prosessene vi er igjennom når vi definerer verden rundt oss og skal finne vår frie tanke.

Fri tanke kommer fra en som har gjort egne reflekterte tanker. De må være drøftet. I en drøfting bør man gjennomgå alle momenter i en sak uten fordommer. Det er her viktig å tenke klare tanker, prøve å se fra alle sider og ta med alle de momenter man finner til drøftingen. I drøftingen vil man som oftest se at verden ikke er så svart/hvit. Det er her man oppdager fargespillet. Det er en prosess i å bli ydmyk. Det er også i denne prosessen man oppdager det som byr en i mot.

Det er nettopp i denne drøftingsprosessen man oppdager egne meninger. Det er nettopp det som er så viktig for å komme frem til sin egen frie tanke.

Et av de viktige momentene i en drøftingsprosess er å ikke være dømmende. Fordøm ikke andre. Ved å fordømme lager man begrensninger for seg selv og man forstyrrer egen drøftingsprosess. Fordømmelser er et av verdens giftstoffer.

Jeg tror faktisk humanistenes intensjon egentlig er at menneskene skal gjøre egne refleksjoner. Hvorfor er de da så fordømmende og ensporet kritisk i en del artikler? Jeg skulle ønske de konsekvent kunne informere saklig, kun skriver om temaer med vinklinger for og i mot og fravær av fordømmende tanker. Fordømmende og kritiske artikler som kun har som mål å overbevise leseren om noe er ikke med på å gi leseren positivt bidrag til egne refleksjoner.

Jeg vil påstå at humanistene i flere av sine artikler faktisk går motsatt vei. De bidrar ikke alltid til leserens frie tanke. Det er faktisk litt trist….

Jeg prøvde å finne selve fundamentet til humanismen. Humanismen er som kjent et tre med mange grener. Men et fellestrekk har de: Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.

Evne til fornuftig tenkning… Fri tanke… Det er noe som ikke stemmer…

Endelig tid for å vri viseren mot sommeren!

Det er bare et bittelite minus med hele ordningen!

Det er egentlig, i utgangspunktet, deilig at vi skal vri viseren en time mot sommeren. Vi vrir viseren mot en varmere og absolutt velkommen tid. Vri vrir oss mot snøklokker og den første hestehov. Vi vrir oss mot sola, reiser hodet og lar strålene berøre naken hud. Etter hvert som solstrålene blir varmere avdekkes ytterligere bar hud. Kroppen blir mer høyreist, våren og sommeren gjør oss vakre. Vinterens gustne gråhet forsvinner etter få minutters sollys. Humøret bedres, vi smiler, vi blir mer rause.

Det er bare en liten negativ ting. Det finnes et lite minus med å vri på viseren. Ikke det at vi får sove en time mindre denne gang. Vel… kanskje litt kjedelig å “miste” en time… men… Det er jobben med å stille klokka på alle de tekniske dingsene i huset. Mobilen (som ikke vil gjøre det selv), armbåndsuret (som jeg fortsatt bruker), klokka på alarmen, vekkerklokkene, komfyren, mikroen etc etc. De eneste tekniske dingsene i huset med klokke som justerer seg selv er på PCene.

Det tar snart en hel arbeidsdag å synkronisere alle klokkene i huset. En øvelse vi må praktisere to ganger i året. *sukk*

Og når det føles som et problem så har jeg vet strengt tatt ikke så mange problemer å skilte med… En god påminnelse på vei inn i årets beste årstid, den grønne årstiden

Helgestart med Professor Baltazar

Endelig helg! …og ved inngangen til helgen passer det bra å roe ned pulsen med litt gammel TV animasjon. Her er aller første animasjon med Professor Baltazar. Animasjonssnutten heter Shoe Inventor (Izumitelj cipela).

God helg!

Rundormen og vi

Jeg har nettopp lest med stor interesse om molekylærbiologenes interresse for rundormer. De forsker på aldringsprosessen til rundormer. Rundormer er nok mer fornøyelig å forske på enn oss mennesker fordi den normale livslengde er 25 dager. Hurtig forskning medfører raske svar. Vi mennesker kan jo i ytterste konsekvens risikere å bli over 100 år og bidrar ikke til like raske konklusjoner. Så jeg forstår interessen for rundormer. Det er jo også en del mer etiske krav å forholde seg til i forhold til forskning på mennesket. Rundomer er behagelig sånn. Liten grad av protester. Og hvorfor skulle rundormer protestere når forskerne greier å forlenge livslengde fra 25 dager til 124 dager? Så lenge de ikke er like utsatt som oss for bilulykker, ran, drap, selvmord, skilsmisser, religiøse konflikter, krig, Hells angels og selvmordsbombere så er det nok et mer behagelig liv de lever. Jeg håper virkelig rundormen lever i harmoni med seg selv og omgivelsene.

Grunnen for den store interessen for forskning på aldersprosessen hos rundorm er fordi de på cellenivå er veldig lik mennesker. De har også, som oss mennekser, evnen til sosiale interaksjoner og å lære og huske. (Her kan man i prinsippet finne mulig grunn til selvmord og skilsmisser.) Så de er jo i prinsippet våre brødre og søstre i celleånden. De er bare så forskrekklig vanskelig å få øye på. De er kun 1 millimeter lang og har bare 959 celler! …i motsetning til oss mennesker som er x-antall millimeter større og har så mange nuller bak antall celler så jeg har ikke fingre nok på hendene til å få med meg alle når jeg teller.

Det å bli eldre har vi alle et litt ambivalent forhold til. Vi gleder oss ofte til en god pensjonistid hvor vi kan gjøre alt det vi ikke hadde tid til i arbeidsdyktig alder. Et moment vi helst ikke vil tenke på er kroppens forfall mot den glade pensjonistalder. Vi vil gjerne favne pensjonisttiden med god helse, oppreist legeme og frisk til sinn. Vi vil oppdage verden, nyte både soloppgang og solnedgang uten tanke på de forpliktelser i forhold til jobb og hjemmeboende familie.

Forskerne har gjennom forskning på rundorm funnet løsningen på en god og lang pensjonisttid. Ved blant annet å begrense inntaket av kalorier (intet nytt under solen der) og å fjerne reproduksjonsorganene (!) så greide forskerne å øke livslengden fra 25 til 124 dager. Ved å “oversette” den økte livslengden til menneskelige år betyr det at vi kan se fram til noen herlige år som 500-åringer.

Plutselig ble jeg usikker på hele forskningen. Ikke fordi jeg tviler på funnene, men fordi jeg ikke kan se for meg en lykkelig og fin tid som 500 år gammel dame. Med min rastløse sjel så kan jeg ikke se for meg at jeg finner nok å gjøre i så mange hundre år.

Det betyr at jeg må slepe med meg problematiske familierelasjoner i uoverskuelig fremtid. Jeg kan faktisk gå på bena for å oppleve hele verden i mitt lille forsøk på å redde verden fra å kveles av CO2. Men hvor interessant er det å oppleve hele verden når blant annet Israel og Palestina-konflikten kan få lov til å strekke seg ut i det uendelige? …uten at vi får tilskudd av nye mennesker som kan gjøre nye refleksjoner …fordi vi har fjernet evnen til reproduksjon! USA kan fortsette å forherlige seg selv uten utvikling i forhold til evnen til selvinnsikt gjennom nye barn.

Etter noen raske refleksjoner så konkluderte jeg også raskt med at jeg setter pris på kroppens evne til selvdestruksjon. Det er en grunn til at vi slipper å bli 500 år. I dag skal jeg se på meg selv i speilet og nyte alderdommens snikende inntog i livet mitt. Jeg skal elske mine nyoppdagede rynker på tærne og jeg skal elske rynkene som nå har begynt å vise seg ved øynene. Deretter skal jeg strekke ansiktet mot sola for å nyte våren uten å være redd for eventuelle nye rynker (som følge av for mye farlig stråling fra sola). Jeg skal lukke øynene og trekke inn herlig CO2 luft dypt ned i lungene og vite at det også hindrer meg fra å bli 500

For de som har gjennomført innlegget og som gjerne vil lese mer om temaet kan finne utdypende informasjon her.

Menneske eller medmenneske?

I et samfunn som jeg opplever blir kaldere og kaldere, der temperaturen blant oss som løper til og fra, som haster fra det ene til det andre… er blitt merkbart kjøligere. Jeg tror ikke det er bevisst at vi forholder oss mindre til andre. Jeg tror heller ikke vi er blitt bevisst slemmere. Jeg tror kravene vi utsettes for, både de som kommer utenfra og de som vi lager oss selv er blitt for store.

Vi utsettes for “krav” fra alle kanter. Utseendet er viktig og det er de merkeligste detaljer vi må konsenstrere oss om. Selvfølgelig kan vi velge om vi ønsker å la oss rive med av diverse krav, men hvis kravet fester seg som en norm i befolkningen så er det vanskeligere å velge det bort.

Blir vi syke så passer det samfunnet dårlig. Vi får dårlig samvittighet fordi vi stadig får vite gjennom media at vi er en belastning for samfunnet. Som syke lider vi oss gjennom dagene fordi vi preges av sykdommen og vi misstrives uten den daglige kontakten med kolleger. Kontakten med venner reduseres også som følge av at man orker mindre. Ergo: Som syke får vi dårlig samvittighet og det sosiale nettverket skrumper inn.

På arbeidsplassen blir kravene større, vi må yte mer. Arbeidsoppgaver og krav øker ofte uten at man dermed automatisk øker bemanningen. Å øke bemanningen sitter veldig langt inne. Det stilles krav om kvantitet, kvalitet og effektivitet. I lengden gir det slitasje, vi blir stresset og kroppen blir overbelastet. Vi blir sure, grinete og ser mindre utover oss selv.

Jeg har selv vært og er fortsatt i en slik felle selv. Presset er stort  både fra samfunnet, på arbeidsplassen og på hjemmebane. Men for ikke å gå i fella som gjør meg til et “monster”; så prøver jeg hele tiden å fokusere på alle de andre rundt meg som medmennesker. Jeg ønsker å bevare empatien og evnen til å se andre. Ordet medmenneske gir meg et mer positivt bilde av menneskene rundt meg, både kjente og ukjente. Et lite ordskifte i mine tanker som jeg håper gjør meg til et bedre menneske.

I ordet medmennesker ligger tanken: Vi er alle ett!