Trapp til besvær

Jeg har vandret opp en etasje i flere måneder nå i et nytt bygg. I en trapp jeg syns har vært forferdelig tung å gå i. Trappen er pen og fin å se på, men dærsken så tung den er å gå!

Hypokonderen i meg hadde allerede gitt meg selv mange mulige diagnoser  som kanskje kunne forklare hvorfor jeg sliter med den trappen hver morgen. Jeg begynte virkelig å lure på hva som var galt.

En morgen jeg sleper meg opp denne vakre trappen så kommer en kollega rett bak meg og, som alltid den smilende damen hun er, forteller at dette er en forferdelig trapp å gå i. Hva? sier jeg. Jøss er det fler enn meg som sliter med denne trappen?

Så forteller hun at denne trappen ikke følger en viss trappestandard.

Selvfølgelig tenker jeg!!! Det visste jeg jo egentlig. Den informasjonen lå bare veldig godt gjemt.

Det er deilig å endelig gå opp trappen uten å føle at jeg nærmer meg slutten, at hjertet ikke er svakelig og sykt og at “alle” andre også sliter til tross for spreke ben og armer

Byens vibrasjoner

Jeg husker i gamle dager; den gang mobilen var noe man slepte rundt på og kun var forebeholdt hastige menn i dress. Det var den gang man stort sett måtte gjette seg til hva folk tenkte på og hvordan de hadde det. Nå som mobilen er allemannseie, noen ganger opptil flere mobiler pr person, så er også samtalene som før var forbeholdt rammen innenfor de fire veggen nå blitt allemannseie.

På trikken pr i dag så slipper man ofte å fundere på hva folk tenker på og hvordan de har det. Opplysningene kommer som perler på snor, og jeg opplever at det er flere og flere som snakker “ut om tinga” på trikken.

I går, på vei hjem, satt jeg ved siden av en ung dame som ….overraskende nok snakket i mobilen. Hun hadde kjærlighetssorg og ham hun gjerne ville være sammen med ville ikke engang snakke med henne. Bak meg sto en middelaldrende dame som, med enda høyere stemme, prøvde å formidle oppskriften på en kaffevariant. Foran meg på setene som står mot hverandre satt 4 ungdommer som tydelig hadde vært på fest i helgen og som også var opptatt av skolesnakk.

Mitt i det hele så prøvde jeg å lese boka mi. Jeg prøvde så godt jeg kunne å konsentrere meg om teksten. Men det var nyttesløst. Stemmene rundt meg var et sammensurium av informasjon som jeg ikke greide å stenge ute. For å overdøve lydene på trikken så virket det som om de alle hevet stemmen litt. Den middelaldrende damen vant på lyd og skjærende stemme, neste i fistel.

Jeg lukket øynene og kjente på vibrasjonene i lydene. Jeg hadde gitt opp å lese og i stedenfor så kjente jeg på de menneskelige impulsene som var rundt meg.

Støvfnugg til besvær

Jeg satt på trikken med nesa dypt nede i en bok. Jeg var langt inne i historien da en irriterende kroppslig faktor begynte å merkes. En irriterende kløe i halsen. Den forferdelige irriterende kløa som kommer brått og brutalt og som gjør at man ikke greier å la være å hoste. Det føltes som om jeg hadde fått et mikroskopisk støvfnugg i halsen, på høyre side.

Jeg hadde ikke drops i vesken, ikke en eneste tyggegummi var å spore. Det eneste jeg hadde var en gulrotpose. En hendig liten gulrotpose med knaskerøtter. I panikk rev jeg opp plastikken for å finne en gulrot å tygge på som kanskje kunne hindre eksplosjonen av host og tårer. Men jeg rakk det ikke….

Hostingen startet før jeg hadde greid å lirke en gulrot ut gjennom hullet i posen.

Kvinnen som satt på setet ved siden av meg reagerte raskere enn lyset og lynet og spratt opp fra setet og gikk lenger foran i trikken. Først så tenkte jeg ikke veldig over det, det var først når jeg greide å stilne hosten knaskende på knaskerøtter at det gikk opp for meg at hun hadde fått et snev av svineinfluensapanikk

Der og da fant jeg ut av hvordan jeg kan sikre meg et litt større areale for meg selv på kollektive transportmidler i rusjtiden *hehehe*

10 tomater i en pose

Jeg hadde glemt å kjøpe 10 tomater. Veien er kort til butikken så det var ingen panikk å spore. Jeg gikk tilbake, la 10 tomater i en pose og gikk til kassa. Det var en deilig dag med sol. Foran meg i køen sto en dame med en vogn full av matvarer, full som i betydningen “renner over” av mat. Jeg sto bak med mine tomater i en pose, i mitt ikke-stress humør. På vei til kassa vant hun riktig nok “kampen” i køen. Det var tydelig at det var viktig for henne å vinne plassen i køen.

Det var en dame foran henne igjen som snart var ferdig med å betale sine varer. Damen med full handlevogn ser på meg og min pose med tomater. Det var ikke en eneste muskel i ansiktet hennes som rørte på seg. Poden hennes som viste klare tegn på fri oppdragelse, eller også egen oppdragelse, spratt rundt og var høyt og lavt samtidig. Moren på sin side var kun opptatt av at jeg ikke kom før henne i køen.

Jeg kunne spurt henne om jeg kunne komme foran henne fordi jeg kun hadde denne posen med tomater. Men jeg ble så fascinert. …og jeg hadde gooood tid. I dette tilfellet så fikk jeg faktisk veldig god tid. Hun viste så klare tegn på at hun i hennes liv definerer seg alltid først. Og jeg vil også anta at barna hennes aldri gjør feil. Det til tross for at jeg var redd en og annen hylle skulle ramle ned der han spratt frem og tilbake.

Det tok tid å få varene hennes igjennom så jeg fikk med meg et og annet av inntrykk. Til slutt fikk jeg betalt for mine tomater. Kassadamen sendte posen med tomater ned i den luka som var tom, ved siden av damens som fortsatt var overfylt av varer som hun skulle legge i 6 – 7 – 8 poser. Jeg gikk rundt for å plukke opp tomatene. Men sønnens veldige tilstedeværelse var så intens så jeg måtte snike meg bak kassadamen for å få tak i posen derfra.

Det var en fascinerende tur til butikken og jeg fikk et innblikk i en verden jeg egentlig frykter.

På vei hjem ble jeg egentlig litt redd. For det er faktisk dette jeg frykter mest. Mennesker som kun ser seg selv, mennesker som mener de har førsteretten hele tiden og overalt.

Et lite diskre host kanskje?

Tanken hadde ikke slått meg hele helgen. Tanken på svineinfluensaen hadde forsvunnet fra livet mitt totalt. Det var først når jeg passerte kontoret til en kollega, i dag – mandag morgen, at tanken ramlet tilbake igjen i livet mitt. Han virker noe engstelig for å få svineinfluensaen. Her snakker vi ekstremvasking, samtaleemne nr 1 og lettere nervøse rykninger. Og jeg tror nok jeg vil få et langt roligere liv hvis jeg plutselig hoster litt her jeg sitter …hvis han da ikke, pr mail, sender meg hjem, bare sånn i tilfelle det er en svinehost.

Jeg prøver å hente fram redsel for det men har til nå ikke greid å finne fram et snev av det. Blir jeg sjuk så blir jeg sjuk og dauer jeg så dauer jeg.

Men det var en deilig helg uten svineinfluensaprat og tanker. Den var fyllt med utetid. Det var sol, det var blåbær i lange baner og det var lukten av nyslått gress. Og jeg var så heldig å få et glimt av en hakkespette. Hakkespetten var helgens høydare

Jeg sto bøyd over blåbærene, med verkende rygg og blåbær-hender da jeg hørte hekkespetthakking. Og den var så liten. En bitteliten hakkespett. I Donald-bladene er de langt større. Jeg skjønner jeg er blitt villedet av Disney. Og jeg antar at hakkespetten ikke har hørt om svineinfluensaen som er på vei. Burde hakkespetter også få panikk? Kan den smitte over til skogens ville dyr?

Dagens nyheter som ramlet inn i morges på intranett var full av angst for svineinfluensa. Intranettet på jobben våknet til liv etter en lang sommer. Der fikk vi retningslinjer for god hygiene og tips om å ikke klemme kreti og pleti. Og er du sjuk så hold deg hjemme. Den siste der skal jeg nok greie å følge …og den første. Men klemming… vel, jeg klemmer ikke så mye på de ansatte på jobben, men familie og venner… Hmmm… jeg er usikker på om jeg gidder å la hysteriet få innvadere akkurat den delen av mitt liv. Hvor langt skal jeg egentlig la det påvirke meg og mine daglige vaner.

Influensaen kommer uansett. Og dør jeg… ja, så dør jeg Jeg håper bare at det er nok blomster igjen hos blomsterforhandlerne til å legge en kvast på kista, hvis ikke går det helt greit med en grankvist …med en rød sløyfe på.

Imens drikker jeg varm te for å dempe en sårhet som har dukket opp i halsen. Kanskje jeg skal gå til nabomannen og fortelle om min såre hals og hoste litt diskre Hehehe

Uten ull innerst

Med 2 jakker utenpå en tjukk genser gikk jeg til jobb. Jeg frøs og ønsket egentlig jeg hadde valgt ull innerst. Det er juli for f… Ikke en iskald oktobermorgen. Det som er litt kræsj i dag, til å være oktober, er trær som står fulle av grønne blader, epler som ikke er modne, valmuer som blomstrer og kalenderen som viser juli. Riktignok er det siste dag i juli, men ikke engang august pleier å være slik. Vel, normalt ikke slik.

Mot meg kommer syklisten, den gale syklisten. Han sykler i bare shorts! Og han sykler fort, sinnssykt fort, som en gal. Han har en gammel shorts som muligens var på mote på 70-tallet en gang. Han er skranglete, kroppen er bare ribbein og sener. Det kan umulig være mange gram muskler igjen i den kroppen. Og slik sykler han så fort han får sykkelen gjennom vårpussen og til han blir nødt til å parkere sykkelen igjen på høsten. Han er “døpt”… Den Gale Syklisten. Jeg grøsser langt inn i kroppen så fort jeg ser ham. Uansett hvor godt innpakket jeg er så kjenner jeg kulden langt inn i benmargen bare ved synet. Men hvorfor sykler han så fort? Er det for å pine kroppen enda mer? I en villabebyggelse så kan det se ut som et selvmordstokt. Der høye hekker sperrer for sikten så kan han fort bli et offer for en motorisert sak.

Blir han kjørt ned en gang så håper jeg noen kan legge et pledd over ham …så han ikke fryser.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at samtlige politiske partier – og ikke minst regjeringen – sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik som de fleste politiske partiene på Stortinget (med unntak av Venstre og SV) har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Du kan bli med på kampanjen ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, identi.ca, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafé og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og/eller støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med å lese artikkelen Alle nordmenn skal overvåkes på Dagbladet.no. For mer detaljert informasjon se EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS.

Denne artikkelen er kopiert fra carlchristian.net …jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

Jeg ønsker å lytte etter gress som skriker etter vann!

Du lytter mest med ditt høyre øre leste jeg i morges. Jeg var ikke i tvil om at det var riktig for mitt vedkommende. Det var som om jeg plutselig ble oppmerksom på høyre øre. Grunnen er at venstre hjernehalvdel osv og bla bla leste jeg videre.

Jeg satt og følte jeg kunne vri høyre øre som en parabol i diverse vinkler for å fange opp lyder. Så prøvde jeg å lytte med venstre øre, men høyre øre ville absolutt blande seg inn i hva mitt venstre øre holdt på med. Venstre øre for sin del var litt lat og gadd egentlig ikke å anstrenge seg nevneverdig for å ta opp kampen mot mitt høyre øre. Venstre øre lot høyre overta.

Selv om venstre øre er nærmest vinduet og biltrafikken utenfor så var det høyre som stadig vred seg som en parabol mot lyden.

Så jo, jeg kan bekrefte at forskerne helt sikkert har rett …sånn generelt sett. Det kan jo kanskje være tilfeller av speilvendt hjerne…?

Ellers er dagens førstesidestoff på Forskning.no at deprimerte blir sykere av mangel på sol. Javel…. akkurat det trengte man vel ikke være scientist for å skjønne…. Selv ikke-deprimerte blir reduserte av manglende sol om dagen. Det kan undertegnede signere under! Kropp og sinn skriker etter sol. Det er grenser for mye kos man kan greie å lage hjemme før man kveles i det.

Jeg vil ha soooool! Nååååååå!!! Imens skal jeg forske på mitt høyre øre og lytte litt ekstra i dag. Kanskje jeg ved hjelp av mitt glimrende, lyttende høyre øre kan fange opp lyden av et sted der det ikke regner. Jeg ønsker å lytte etter lyden av summende bier og gress som skriker etter vann.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Jeg har dratt blåbær!

Jeg plukket blåbær. Eller hva det nå heter når man drar en blåbærplukker over blåbærbuskene. Jeg plukket ikke med fingrene, jeg dro en sak over blåbærene. Jeg dro blåbær kan jeg vel kanskje si. Men hvem forstår det hvis jeg sier at jeg har vært ute i skogen og dratt blåbær. Jeg liker ikke blåbærplukkere, det følger med så mye rask. Men jeg får litt flere blåbær i kurven som resultat og det gjør ikke vondt i magen. Det som gjør vondt er å rense de etterpå. Vondt i tålmodigheten og litt i ryggen.

Men det er deilig å være ute i det grønne. Deilig luft, våte grønne blader (for det regner jo ganske jevnt) og bilsus fra trafikken. Trafikken er ganske langt unna men bilsuset er ganske jevnt uansett. Det var også helikoptertrafikken til og fra Ullevål. Men grønt var det der ute. Kanskje bortsett fra dette store treet som så ut til å være det største i mitt siktområde. Det var så rart det treet. Det var mange grønne blader, men litt her og litt der så var det noen røde ting. Jeg gikk litt nærmere for å se om dette var et merkelig epletre. Det var ikke et epletre, det var bare blader som var blitt høstrøde. Høstrøde! tenkte jeg. Hæ? Det kan neppe være mangel på vann. Har treet missforstått og begynt vinterforberedelsene? Det vil jeg ikke ha noe av! ….enda.

Et sted der borte i bebyggelsen hørte jeg noe som lignet et elefantbrøl. Jeg ble litt usikker og lurte på om jeg burde få panikk. Jeg liker ikke å være ute i skogen alene ved turstier hvor det plutselig kan dukke opp en forvillet elefant. Etter å ha tenkt meg om noen sekunder så konkluderte jeg med at det neppe kunne være en forvillet elefant. Det er grenser for hva jeg skal innbille meg selv og få panikk for. Så etter at jeg greide å overbevise meg selv om at det ikke var en løpsk elefant men sikker noe annet ufarlig så dro jeg litt flere blåbær. Jeg tramper litt hardt i bakken for å advare eventuelle hoggormer. Nå-kommer-jeg-og-plukker-blåbær-tramping. Plukker litt til og konkluderer med at det egentlig er deilig å være ute i skogen. Bare jeg ikke går meg vill, møter spøkelser, sinte hoggormer og ville elefanter. Ellers går det greit …tror jeg.

Med blåbær i fryseren skal jeg nemlig bekjempe ribbesnua. 2 ss blåbær hver dag tror jeg er riktig medisin mot det meste Og forhåpentligvis dør jeg ikke av ribbesnua i år.

Verdens eldste….?

Min yngste datter til sin mormor:

Du mormor, når ble du født?

Jeg ble født i 41, svarer mormor.

Åja, sier min datter, så blir det litt stille en stund.

Du mormor? Etterfulgt av en liten pause før hun spør: Var det på 1800-tallet?