Bingo!? Finnes det fortsatt bingosaler!?

Jeg satt som vanlig på et offentlig transportmiddel på vei hjem til meg og mitt. Jeg har fått en (u)vane å kikke på alle rundt meg hvis jeg ikke sitter dypt begravet i en bok. Litt undrende kikker jeg på menneskene og kjenner på de følelsene og tankene som kommer.

Det satt en dame i 30-årene på et sete rett overfor meg. En dame jeg umiddelbart definerte som mulig beboer av et hjem for psykisk utviklingshemmede like ved der jeg bor. Men hun må være ny der tenkte jeg. For hun har jeg ikke sett før. De jeg stort sett ser er: “Skrika”, hun som ofte hyler og skriker til sine mannlige venner fra samme bokollektiv. “Mumlern” som jeg ofte ser komme gående ut av Narvesen med et par poser med godteri som har stapper inn i den store jakka han alltid går med. Han mumler alltid veldig fornøyd når han klapper på jakka for å sjekke at godteriposene ligger trygt. “Flaskepellern” som plukker flasker i søppelbøtter og på buss og trikk. Han smiler aldri, ser ned og virker veldig sjenert. Jeg antar han har samlet flasker for et ganske stort beløp i løpet av de årene han har holdt på. Til sist er det “Sola” som alltid stråler uansett vær og vind, han hilser på de fleste og temaet er… fotball. Det er bare “Skrika” som greier å få fram et usikkert uttryk i ansiktet hans.

Jeg studerte henne ikke, bare konkluderte uten å tenke stort rundt temaet. Det vil si fram til noe i vesken hennes begynte å lage høy lyd. En ekstremt høy lyd. Jeg hoppet nesten av setet med hjerteinfarkt. Hun tar rolig opp en mobil. Ikke en muskel i ansiktet hennes rører seg. Det må ha vært den kraftigste ringelyden jeg har hørt fra en mobil. Hørselsskade var noe som ramlet ned i tankene mine. Hun svarer og man kan ikke unngå å høre hva hun sier for hun mer eller mindre skriker inn i mobilen. Jeg blir litt usikker for jeg vil egentlig ikke høre på andres mobilsamtaler. Jeg prøver å fokusere andre steder for ikke å se på henne med oppsperrede forskrekkede øyne. Men det er helt umulig. Jeg blir på en måte sugd inn i mobilsamtalen, ordene trenger inn i hodet mitt. De tvinger seg forbi øregangen og hammern og fanges opp av de små hårene der inne som registrerer lyder og som brutalt tvinger ordene inn i hodet.

Det jeg etter hvert må innrømme for meg selv er at hun ikke kan være en del av bokollektivet. Hun virker helt normal. Hvis man ser bort fra at hun faktisk skriker samtalen utover dette offentlige transportmiddelet vi befinner oss på. Det er mange som er på vei hjem på denne tiden. Etter en litt lengre samtale (antagelig virker samtalen veldig lang fordi jeg ønsker hun skal avslutte raskt, men det trekker ut og trekker ut) hvor hun stadig sier at hun ikke kan fordi hun er fryktelig opptatt og snart skal gå av …så kommer hun plutselig inn på dagens avsluttede gjøremål. Hun er fornøyd fordi hun har vunnet 275 kroner på Bingo. Bingo!!!? Har hun brukt dagen (og penger) på å sitte i en bingosal? Finnes det virkelig bingosaler igjen? I mitt navlebeskuende liv, med navlebeskuende tanker, så trodde jeg at Bingo var et tilbakelagt stadium for den norske befolkningen en gang i forrige årtusen.

Moralen er: Jeg må ikke feste lit til alt jeg tenker og tror om verden rundt meg… Jeg tar ofte forskrekkelig feil!

Jeg var uansett lykkelig da jeg endelig kunne gå av og vekk fra de skrikende lydene.

Alderdommens langsomhet i en kø

Veien fra erfaring til lærdom er noen ganger litt for lang. Som det å analysere køen ved kassene før man velger kø. Tidspunktet for mine handlerunder er gjerne i tiden rett etter jobb. Halvt i svime prøver jeg å finne varer jeg kan putte i handlekurven. De dagene jeg har vært framsynt og notert ned det jeg trenger på en lapp, så går det relativt smertefritt med hva jeg ender opp med å ta med hjem. Fort ender jeg opp med 4 pakker smør i kjøleskapet fordi jeg ikke har tatt med meg hodet i butikken. Med kurven svinger jeg forbi pensjonistene. I praksis betyr det ofte å endre ruta gjennom butikken eller gå en hyllerad lenger ned for så å gå opp igjen. Jeg skviser meg forbi de eldre som roter i 10 kroners markedshjørnet for så å gå målrettet mot kassene.

Det er flere veier gjennom mål i denne butikken og det er stort sett kø foran hver enkelt av de. Det bor en del pensjonister i området og det gir en rolig atmosfære. Det er sjelden noen som krangler over et par rulatorer. En annen butikk jeg noen ganger handler i møter jeg småbarnsforeldre på dette tidspunktet. De har nettopp hentet den alt for slitne poden i barnehagen. Butikktur er antagelig det de burde slippe nå. Barna er i stor grad opptatt av kjeks- og sjokoladehyllene. Jeg foretrekker pensjonistene. De kaster seg sjelden ned på gulvet og hyler etter drops, is og sjokolade. De eksperimenterer aldri med sin høye C fra inngangen, gjennom butikken og ut den andre enden. Jeg innser at jeg har begynt å trekke på åra og finner pensjonistene langt mer behagelig å ha omgang med. Det er et par år siden mine var så små. Men jeg husker at dette var noe som sjelden gikk inn på meg før. Evnen til å lukke øre og sinn er merkbart svekket. Jeg har det antagelig for behagelig i hverdagen.

Jeg stilte meg bare i en av køene her en dag. Litt i svime og åndsfraværende. En kø er en kø og jeg bare sto der i håp om at jeg plutselig kommer meg fremover og ut av den. Det er her jeg har glemt å bruke erfaringene. Ligg unna enhver kø med pensjonister som har lite i kurven. Det at de har lite i kurven betyr sjelden at det går raskt. Damen foran meg hadde 5 varer. Jeg gjenkjente et par varer fra 10 kroners hjørnet og et par sjokolader fra kurvene med varer som de prøver å kvitte seg med. Sjokolade som neppe er av typen smaker godt og ofte kjøpt. Men de er billige.

Kassamannen bipet varene igjennom. Spurte om hun ville ha en pose. Nei, det trengte hun ikke. Hun hadde nemlig en fin tralle slepende etter seg som hun skulle legge varene sine i. En blå og grønnrutet sak. Det heter vel egentlig ikke en tralle. Jeg takket min skaper for at jeg ikke husket hva det heter. Et tegn på at jeg ikke er i målgruppen for slike hjelpemidler. Den har små hjul og jeg lurte veldig på hvordan hun skulle greie å baksere den bortover fortauet. Etter siste dagers snøfall, som ikke er fjernet, kan det bli en utfordring for en gammel dame. Men hun har vel erfaring antar jeg.

Hun tok opp lommeboken. En slitt sak. Veldig slitt. Den var en gang ny og fin. Men nå er den så slitt så man kan bare ane at det har vært en fin lommebok i skinn. Jeg vurderte å forære henne min egen som fortsatt ser ut som en lommebok. Det så litt stusselig ut. Jeg kjente et bluss av omsorg for damen og ønsket å hjelpe henne. Hun medelte kassamannen at hun ikke hadde nok i kontanter, men tar De kort spurte damen. Kassamannen svarte høflig ja og jeg beundret ham for å greie å holde seg alvorlig. Hun rotet med armen ned i veska. Veska er stor og dyp. Hun rotet ganske kraftig i bunn av veska og dro til slutt opp enda en lommebok. Denne er av nyere dato. Den ser nesten ubrukt ut. Og der har damen bankkortet sitt. Med møysomelig trygghet på det hun skulle gjøre satt hun kortet inn i terminalen. Kassamannen snudde  kortet uten et ord for at chip’en skulle stå riktig vei i terminalen. Damen slo inn koden med et behersket alvor  og alt var vel.

Selv om det tar tid, laaang tid, så elsker jeg også å stå i kø bak eldre med sine egne rare systemer. Selv om jeg noen ganger går glipp av både en og to trikker hjem. Det er kanskje svaret på hvorfor jeg ikke har lært. Egentlig er det fascinasjonen som drar. Jeg, vi som er litt yndre, er også på vei dit. Vi blir også snart et underlig skue for den yngre fremadstormende generasjonen. Jeg ser fram til å se på den yngre generasjonen og smile mildt og kose meg med min egen langsomhet.

Har noen funnet gammel fleinsopp fra i fjor…

eller fikk noen feil sopp i den varme vintersuppen de fikk servert til middag en vakker vinterdag i januar….?

Eller finnes det en annen forklaring på denne nyheten: Jernbaneverket ønsker å hemmeligholde rapporter om jernbaneuhell.

I en tid hvor vi er blitt så glad i ordet meroffentlighet så kremter noen i et hjørne i huset til Jernbaneverket at de helst vil holde rapporter om disse små ubetydelige jernbaneuhellene for seg selv

Nevnte jeg fleinsopp på ville veier? Eller det kan være et snev av rød fluesopp… hvem vet Det er noen riktig tøysekopper som jobber med jernbanen.

Krigsrett?

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.6963690 ….hva med å stille Bush og Blair til ansvar for Irak-krigen?!

At de ikke blir stilt ordentlig til ansvar syns jeg er merkelig. Iraq Inquiry….? Litt sterkere lut må til her tror jeg.

Anus-hva-for-noe?

Jeg vet ikke om jeg er blitt for gammel til å skjønne det, eller om samfunnet vi lever i er for godt. Får vi alt så tilrettelagt og tilpassa så vi må lage oss nye områder med spenning, eller øke spenningsnivået på enkelte områder? Fantasien setter få begrensninger hos noen.

Jeg hørte et ord i forbifarten her en dag som fikk meg til å stoppe opp og se ut som et kjempedigert spørsmålstegn. For meg et nytt ord. For noen, kanskje mange, et vanlig ord. At det kan være et vanlig ord skremmer meg litt. Ikke fordi det kanskje er skummelt eller ekkelt. Eller jo… det var litt ekkelt å høre. Men det var mer det at noen må ha funnet på dette og andre må igjen ha funnet ut at det var lurt.

Anusbleking!

Jeg ser for meg horder av unge mennesker (og noen litt eldre enn unge mennesker som er veldig opptatt av å se “bra” ut også der sola aldri skinner) som får enda en ting å måtte forholde seg til. Mennesker med dårlig selvbilde trenger ikke enda en ide om at de ikke er bra nok når de ikke har bleket anus. Det blir enda en ting for mange å måtte forholde seg til når man innleder forhold. Kvalitetsspørsmål ved innledning av forhold: Bleker du anus? Et viktig spørsmål for noen som har oppdaget at det betyr mye for de at anus har vært igjennom en prosess jeg ikke engang orker å vite noe om.

Egentlig orker jeg ikke å tenke tanken helt ut. Det er for sært, for… for… ekkelt!

Naturens nesedråper

Jeg satt som vanlig, på en trikk, med en bok. En bok skrevet på nynorsk. Jeg elsker bøker skrevet på nynorsk, språket har sin egen musikk og det gjør selve lesingen spennende og jeg forsvinner fort inn i teksten. Normalt lar jeg meg ikke distrahere av andre medpassasjerer. Men lukten greide jeg ikke å overse. Lukten av en pensjonist, en veldig gammel pensjonist. Den samme lukten som alltid strømmet ut av døra til min fars gamle tanter og onkler. Lukten som hang igjen i klærne deres og i møblene. Spesielt sterk var den når min fars gamle tante fikk en klem når vi gikk.

Jeg snudde på hodet for å se hvem som hadde tatt plass ved min side. Det var som jeg trodde en veldig gammel mann. Men nydelige rynker, myk hud. Fingrene hans holdt godt fast om en plastpose som han hadde surret rundt innholdet. Hva er det egentlig med eldre menn og plastposer? Gamle damer har sine vesker, men eldre menn putter ting i en plastpose. Plastposen blir ofte gjenbrukt til det ugjenkjennelige. Min far kjøpte ikke plastposer med mindre han var nødt. En plastpose kunne brukes mange ganger og selv om det ikke var miljøtankegangen som lå til grunn så var det i hvert fall et bidrag i miljøkampen. 

Jeg prøvde å lese videre i boken, men min fascinasjon over denne mannen ved min side var ikke helt over. Jeg snudde meg forsiktig igjen for å se på ham. Litt tilfeldig, som om jeg så meg litt rundt. Da så jeg nesedråpen. En liten nesedråpe hang ned ved nesetippen fra det ene hullet med kanaler langt opp i hodet. Jeg følte plutselig en enorm godhet. Herregud tenkte jeg, denne mannen er så forsiktig og sjenert så han tør ikke tørke nesa si i full offentlighet.

Det var tid for avstigning og jeg la boken ned i veska. Pakket meg inn i varme gevanter. Mannen ga plass så jeg kunne komme ut. Jeg smilte til ham og takket. Han smilte tilbake. Egentlig var det et godt møte med et menneske jeg hverken kjenner eller vet hvem er. At jeg fortsatt har det i meg at jeg kan føle godhet for fremmede var deilig å kjenne på. Det gjorde dagen litt bedre.

Byens vibrasjoner

Jeg husker i gamle dager; den gang mobilen var noe man slepte rundt på og kun var forebeholdt hastige menn i dress. Det var den gang man stort sett måtte gjette seg til hva folk tenkte på og hvordan de hadde det. Nå som mobilen er allemannseie, noen ganger opptil flere mobiler pr person, så er også samtalene som før var forbeholdt rammen innenfor de fire veggen nå blitt allemannseie.

På trikken pr i dag så slipper man ofte å fundere på hva folk tenker på og hvordan de har det. Opplysningene kommer som perler på snor, og jeg opplever at det er flere og flere som snakker “ut om tinga” på trikken.

I går, på vei hjem, satt jeg ved siden av en ung dame som ….overraskende nok snakket i mobilen. Hun hadde kjærlighetssorg og ham hun gjerne ville være sammen med ville ikke engang snakke med henne. Bak meg sto en middelaldrende dame som, med enda høyere stemme, prøvde å formidle oppskriften på en kaffevariant. Foran meg på setene som står mot hverandre satt 4 ungdommer som tydelig hadde vært på fest i helgen og som også var opptatt av skolesnakk.

Mitt i det hele så prøvde jeg å lese boka mi. Jeg prøvde så godt jeg kunne å konsentrere meg om teksten. Men det var nyttesløst. Stemmene rundt meg var et sammensurium av informasjon som jeg ikke greide å stenge ute. For å overdøve lydene på trikken så virket det som om de alle hevet stemmen litt. Den middelaldrende damen vant på lyd og skjærende stemme, neste i fistel.

Jeg lukket øynene og kjente på vibrasjonene i lydene. Jeg hadde gitt opp å lese og i stedenfor så kjente jeg på de menneskelige impulsene som var rundt meg.

10 tomater i en pose

Jeg hadde glemt å kjøpe 10 tomater. Veien er kort til butikken så det var ingen panikk å spore. Jeg gikk tilbake, la 10 tomater i en pose og gikk til kassa. Det var en deilig dag med sol. Foran meg i køen sto en dame med en vogn full av matvarer, full som i betydningen “renner over” av mat. Jeg sto bak med mine tomater i en pose, i mitt ikke-stress humør. På vei til kassa vant hun riktig nok “kampen” i køen. Det var tydelig at det var viktig for henne å vinne plassen i køen.

Det var en dame foran henne igjen som snart var ferdig med å betale sine varer. Damen med full handlevogn ser på meg og min pose med tomater. Det var ikke en eneste muskel i ansiktet hennes som rørte på seg. Poden hennes som viste klare tegn på fri oppdragelse, eller også egen oppdragelse, spratt rundt og var høyt og lavt samtidig. Moren på sin side var kun opptatt av at jeg ikke kom før henne i køen.

Jeg kunne spurt henne om jeg kunne komme foran henne fordi jeg kun hadde denne posen med tomater. Men jeg ble så fascinert. …og jeg hadde gooood tid. I dette tilfellet så fikk jeg faktisk veldig god tid. Hun viste så klare tegn på at hun i hennes liv definerer seg alltid først. Og jeg vil også anta at barna hennes aldri gjør feil. Det til tross for at jeg var redd en og annen hylle skulle ramle ned der han spratt frem og tilbake.

Det tok tid å få varene hennes igjennom så jeg fikk med meg et og annet av inntrykk. Til slutt fikk jeg betalt for mine tomater. Kassadamen sendte posen med tomater ned i den luka som var tom, ved siden av damens som fortsatt var overfylt av varer som hun skulle legge i 6 – 7 – 8 poser. Jeg gikk rundt for å plukke opp tomatene. Men sønnens veldige tilstedeværelse var så intens så jeg måtte snike meg bak kassadamen for å få tak i posen derfra.

Det var en fascinerende tur til butikken og jeg fikk et innblikk i en verden jeg egentlig frykter.

På vei hjem ble jeg egentlig litt redd. For det er faktisk dette jeg frykter mest. Mennesker som kun ser seg selv, mennesker som mener de har førsteretten hele tiden og overalt.

Et lite diskre host kanskje?

Tanken hadde ikke slått meg hele helgen. Tanken på svineinfluensaen hadde forsvunnet fra livet mitt totalt. Det var først når jeg passerte kontoret til en kollega, i dag – mandag morgen, at tanken ramlet tilbake igjen i livet mitt. Han virker noe engstelig for å få svineinfluensaen. Her snakker vi ekstremvasking, samtaleemne nr 1 og lettere nervøse rykninger. Og jeg tror nok jeg vil få et langt roligere liv hvis jeg plutselig hoster litt her jeg sitter …hvis han da ikke, pr mail, sender meg hjem, bare sånn i tilfelle det er en svinehost.

Jeg prøver å hente fram redsel for det men har til nå ikke greid å finne fram et snev av det. Blir jeg sjuk så blir jeg sjuk og dauer jeg så dauer jeg.

Men det var en deilig helg uten svineinfluensaprat og tanker. Den var fyllt med utetid. Det var sol, det var blåbær i lange baner og det var lukten av nyslått gress. Og jeg var så heldig å få et glimt av en hakkespette. Hakkespetten var helgens høydare

Jeg sto bøyd over blåbærene, med verkende rygg og blåbær-hender da jeg hørte hekkespetthakking. Og den var så liten. En bitteliten hakkespett. I Donald-bladene er de langt større. Jeg skjønner jeg er blitt villedet av Disney. Og jeg antar at hakkespetten ikke har hørt om svineinfluensaen som er på vei. Burde hakkespetter også få panikk? Kan den smitte over til skogens ville dyr?

Dagens nyheter som ramlet inn i morges på intranett var full av angst for svineinfluensa. Intranettet på jobben våknet til liv etter en lang sommer. Der fikk vi retningslinjer for god hygiene og tips om å ikke klemme kreti og pleti. Og er du sjuk så hold deg hjemme. Den siste der skal jeg nok greie å følge …og den første. Men klemming… vel, jeg klemmer ikke så mye på de ansatte på jobben, men familie og venner… Hmmm… jeg er usikker på om jeg gidder å la hysteriet få innvadere akkurat den delen av mitt liv. Hvor langt skal jeg egentlig la det påvirke meg og mine daglige vaner.

Influensaen kommer uansett. Og dør jeg… ja, så dør jeg Jeg håper bare at det er nok blomster igjen hos blomsterforhandlerne til å legge en kvast på kista, hvis ikke går det helt greit med en grankvist …med en rød sløyfe på.

Imens drikker jeg varm te for å dempe en sårhet som har dukket opp i halsen. Kanskje jeg skal gå til nabomannen og fortelle om min såre hals og hoste litt diskre Hehehe

Uten ull innerst

Med 2 jakker utenpå en tjukk genser gikk jeg til jobb. Jeg frøs og ønsket egentlig jeg hadde valgt ull innerst. Det er juli for f… Ikke en iskald oktobermorgen. Det som er litt kræsj i dag, til å være oktober, er trær som står fulle av grønne blader, epler som ikke er modne, valmuer som blomstrer og kalenderen som viser juli. Riktignok er det siste dag i juli, men ikke engang august pleier å være slik. Vel, normalt ikke slik.

Mot meg kommer syklisten, den gale syklisten. Han sykler i bare shorts! Og han sykler fort, sinnssykt fort, som en gal. Han har en gammel shorts som muligens var på mote på 70-tallet en gang. Han er skranglete, kroppen er bare ribbein og sener. Det kan umulig være mange gram muskler igjen i den kroppen. Og slik sykler han så fort han får sykkelen gjennom vårpussen og til han blir nødt til å parkere sykkelen igjen på høsten. Han er “døpt”… Den Gale Syklisten. Jeg grøsser langt inn i kroppen så fort jeg ser ham. Uansett hvor godt innpakket jeg er så kjenner jeg kulden langt inn i benmargen bare ved synet. Men hvorfor sykler han så fort? Er det for å pine kroppen enda mer? I en villabebyggelse så kan det se ut som et selvmordstokt. Der høye hekker sperrer for sikten så kan han fort bli et offer for en motorisert sak.

Blir han kjørt ned en gang så håper jeg noen kan legge et pledd over ham …så han ikke fryser.